Ny kur i dag og tur til Tyskland

I dag bar det til sykehuset igjen for den første av foreløpig åtte ukentlige kurer. Kuren heter paclitaxel og er en del av det samme jeg fikk den første runden, bare i lavere dose siden jeg skal ha det hver uke. Som jeg skrev i forrige innlegg, har jeg blitt fortalt at jeg aldri vil bli frisk. Denne behandlingen er derfor for å prøve og holde sykdommen i sjakk.

Dagens utsikt.

Jeg får også et tilleggsstoff annenhver gang som heter Avastin. Dette er ikke cellegift, men et stoff som visstnok går på blodårene eller noe sånt og skal vel gjøre at svulsten ikke vil få like mye blodtilførsel og dermed hemme veksten. Før jeg kunne få dette, så måtte jeg ta en EKG.
Alle blodprøver og EKG var normale i dag, så kur og Avastin kunne gjennomføres.

Hånden varmes opp på varmeflaske for å gjøre det enklere å stikke.

Før jeg fikk kuren, kom en lege og snakket med meg. Hun har jeg snakket med ganske mange ganger før også. Jeg fortalte henne at jeg var skuffet over Radium og at jeg skulle til Tyskland. Var sint og lei meg og alt. Hun forsto at jeg ville undersøke andre muligheter, men som med alle leger i Norge virker det som, så har de tro på behandlingen som finnes i Norge.

Avastin. 

Siden cellegiften kan gi allergiske reaksjoner, får jeg antihistaminer. Husker nå at jeg fikk det i fjor også, men hadde glemt hvor trøtt man blir av det! Tror jeg halvsov og sov mesteparten av tiden. Sykepleieren måtte vekke meg for å ta blodtrykk.

Satt vel sånn mesteparten av tida i dag. :-)

Orket ikke å lage annet enn havregrøt til middag og lå og sov på sofaen mens lillebror så på tegnefilm. (Mannen jobber sent og storesøster er hos besteforeldre.) Tok han så opp for å legge ham og sovnet på rommet hans. Gikk ned igjen og ligger nå på sofaen. :-) Håper det går over til i morgen.

Jeg er veldig heldig som kjenner mange bra folk. Ei bekjent jobber som forsker på hekseklumper i Sveits. Hun forsker ikke på min type, men kjenner miljøet godt og vet hvor hun skal henvende seg. Hun har derfor fått fikset en time til meg hos ei som er spesialist på akkurat min type. Hun heter Dr. Prof. Beate Rau og holder til på Hospital  Charité i Berlin. Jeg har time til konsultasjon mandag 10. august kl 12. Reiser dagen før og kommer hjem dagen etter. Pappa blir med meg. Kjenner at jeg grugleder meg. Det hadde vært en lykke om hun sier at hun kan gjøre noe og har tro på at jeg blir frisk. Det verste er at hun også sier at det ikke er mer å gjøre. Må nå bare vente og se. Vente. Den tiden man bruker på å vente virker så lang, hvert fall når det er slike ting man venter på. Får tenke positivt og tenke at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves! :-)