Endelig fri for hekseklumper!

I dag var jeg på Radiumhospitalet for å få svar på ct og blodprøver for å få vite om det var tegn på tilbakefall. Det var det ikke! Jeg regnet jo egentlig med det, men for en lykke å få høre det av legen! Jeg er nå offisielt fri for hekseklumpenes forbannelse! Nå skal jeg se på at håret gror ut, trene meg opp og så fortsette mammapermen. Nå skal jeg også kose meg meg bæsjebleier og dra på kafé. De fleste fra barselgruppa har jo begynt å jobbe igjen, men jeg kan være en barnevogn bande alene og invadere alle offentlige plasser med bleier, våtservietter og flasker og snakk om soverutiner og kroppsvæsker. :-) Gleder meg til å forsette resten av livet i A4 format og jeg skal ikke se meg tilbake.

Jeg skal fortelle litt om det kjedelige legesnakket også, selv om jeg ikke legger så mye i det. Bukhinnekreft som var det jeg hadde, er ganske sjeldent,en det oppfører seg på samme måte som eggstokkreft. Legen sa at det er mange variasjoner innen den gruppen som får det, men som helhet er det dessverre flere som får tilbakefall enn de som ikke får det. Derfor skal jeg til kontroll hver tredje måned i to år. Deretter hver sjette måned i tre år etter det og så en gang i året i fem år etter det igjen. Kontrollene består i å ta blodprøver, gynekologisk undersøkelse og ultralyd. Hvis de blir usikre på noe av dette, vil ct bli bestilt. Jeg kan ikke ta ct hver gang fordi det ville bli for mye stråling ble jeg fortalt, men de kom til å bestille ct kanskje litt lettere på meg i og med at mine blodprøver var normale hele tiden.
Det er nemlig en markør man går ut fra på blodprøver, som jeg ikke husker helt hva heter. (Tror den begynte på c.) Fikk vite i dag at den nå er på 3 og normalen er under 35. Legen hadde visst ikke vært borti så lavt tall, men før behandlingen var den på 8, så innenfor normalen da også selv om jeg var syk. Det er også en annen markør, som jeg heller ikke husker hva heter. (Begynte på h tror jeg.) Den er ikke vanlig og ta egentlig for den er ikke validert ennå og man vet ikke helt hva den betyr ennå. Normalen er visst under 60 og jeg hadde 83 før behandlingen. Altså en liten økning. Det var ikke tatt noen ny sånn markør nå, men legen ville anbefale at dette ble gjort fremover fordi dette kunne tydeligvis indikere noe på meg.
Legen kunne ikke si noe mer om hva min krefttype kunne komme av, annet enn at cellene delte seg unormalt av en eller annen grunn. Siden mine gentester var normale, kunne man hvert fall utelukke det, men ikke si noe mer egentlig.

Samme kan det i grunn være med hva og hvorfor og sånn for jeg er hvert fall ferdig med dritten og ingen hekseklumper er velkommen hos meg mer! :-)

Som jeg har skrevet før, så bare spør om dere lurer på noe, for husk: Det man ikke vet, det spør man om! :-)

I bygningen helt til venstre i bildet hadde jeg rom da jeg var innlagt på Radiumhospitalet. Takk til alle de flotte leger, sykepleier, portører og øvrig helsepersonell som hjalp meg i den tøffeste tida i mitt liv, men som legen avsluttet med i dag: "Var hyggelig å treffe deg, men håper jeg aldri ser deg igjen!" Kunne ikke sagt det bedre selv, annet enn at jeg håper ikke, jeg VET at jeg ALDRI skal se dem igjen. :-)

CT og en bekymring mindre

I løpet av de siste dagene har jeg opplevd mye nytt og følt mange nye følelser. Selv om ikke alle erfaringer er like gode, så er de fortsatt erfaringer. :-)

På fredag hadde jeg time for å ta ct. Jeg skal til Radiumhospitalet for kontroll 18. juli og må derfor ta ct i forkant som de på Radiumhospitalet tolker. Jeg har tatt ct et par ganger før og det er ikke noe stress i grunn. Må ha en veneflon i armen som kontrastvæske blir sprøytet inn i.
Det er forresten en rar følelse når kontrastvæsken blir sprøytet inn i årene. Man kjenner en varme som sprer seg rundt i hele kroppen. Absolutt HELE kroppen. Jeg kjenner at jeg blir varm inne i munnen også, i ganen spesielt. Det er veldig rart og litt ekkelt. Man blir også varm i tissen, så man får nesten en liten følelse at man tisser på seg fordi man plutselig blir varm der nede. Det varer heldigvis ikke så lenge og det er heller ikke smertefullt.

På fredag ble veneflon satt som vanlig og jeg ble kjørt et par ganger frem og tilbake i ct maskinen. Så skulle kontrastvæsken injiseres. Da begynte det plutselig å svi noe for jævlig i samme arm som det ble injesert i. Det ble verre og verre og jeg sa au og at det svidde og gjorde vondt i et eskalerende volum med stadig mer panikk i stemmen. Sykepleieren stoppet injiseringen av kontrastvæsken og begynte å skylle med saltvann. Det viste seg visst at veneflonen ikke hadde kommet langt nok inn eller noe sånt, slik at jeg fikk kontrastvæsken ut i vevet istedet for åren. Jeg ble rimelig hoven og man kunne ikke sette noen ny veneflon i den armen. Dermed var jakten på ei ny åre i den andre armen i gang, men den vet jeg er vanskelig å stikke i og det fikk jeg rett i. Sykepleieren forsøkte vel tre ganger før det ble gitt opp og anestesi ble ringt. Ikke lenge etter kommer det en anestesisykepleier som forsøkte tre eller fire ganger mens snørr og tårer rant nedover trynet mitt. Anestesisykepleieren ville ha et forsøk til, men da sa jeg stopp. Jeg orket rett og slett ikke mer. Jeg var utslitt og begynte faktisk å føle meg litt kvalm og svimmel. Dessuten så armen min ut som om jeg har tilbrakt det meste  av fritida mi på plata.  Det virket som om det var forståelse for at jeg ikke orket mer og jeg fikk ny time på mandagen, altså i går.  Da skulle de ringe på anestesi med en gang og hvis det ikke gikk, så kjørte de uten kontrastvæske ble jeg fortalt.

Rett etter jeg kom ut fra sykehuset. Armen som er hoven etter kontrastvæske i vevet.

Den andre armen som ble forsøkt stukket i.

Dagen derpå...

Dagen derpå 2.

Jeg tilbrakte helgen med å se på mine blå-lilla-gule armer og gruet meg ordentlig til mandagen. Jeg har i utgangspunktet sprøyteskrekk, men så mye som jeg har vært i gjennom, så har jeg på en eller annen syk måte blitt litt vant til å bli stukket. Eneste er at jeg klarer fortsatt ikke å se på. Nå blusset skrekken virkelig opp på ny og jeg merket at jeg tenkte på det som skulle skje på mandag mer enn jeg egentlig hadde lyst til selv. Vurderte faktisk å ikke møte opp, men det som ikke dreper meg gjør meg sterkere har jeg hørt og det er jo vesentlig å få ordentlige bilder.

Så var mandagen kommet. Min søster ble med meg og skulle passe lillebror mens storesøster og min nevø og niese var på Lekeland med mannen min. En anestesisykepleier kom på venterommet og hentet meg og jeg kjente jeg ble litt glad. Det var nemlig ei jeg kjente litt til fra før og det virket beroligende. Vi hadde en fin samtale mens hun letet etter en åre og vips så var kanylen inne gitt! Jeg vet hvem jeg skal spørre etter neste gang hvert fall! :-) Resten var en walk in the park som det heter på godt norsk og jeg kunne dra fra sykehuset med en gjennomført ct uten å se ut som en heavy bruker, vel vitende om at Radiumhosptalet får optimale bilder å kunne analysere.

Senere på dagen hentet mannen min posten og han kom inn med et brev som var til meg fra Oslo Universitetssykehus, som det står på utsiden av konvolutten. Jeg skjønte at det var fra Radiumhospitalet, men jeg skjønte ikke helt hva dette kunne være nå. Jeg hadde jo fått de timene jeg skulle. Dessuten var brevet litt annerledes. Navnet mitt var klistret på med en etikett og det pleier det ikke. Jeg åpnet brevet og etterpå ha lest første setning så begynte tårene å trille stille nedover kinnene mine. Denne gangen gråt jeg faktisk av glede over et brev fra Radiumhospitalet. "Det er ikke påvist genfeil i din blodprøve."

Jeg kjente at skuldrene mine umiddelbart fikk mer bakkekontakt og en lettelse overveldet meg til tårer. Bare så deilig å vite at jeg ikke kan ha overført denne dritten til barna mine. Ja, de kan selvfølgelig få dritt i femtiden, men det vet man ikke. Det jeg vet er at ikke jeg kan ha overført noen dårlige gener i henhold til kreft og dermed er jo risikoen tross alt lavere. Ikke det at det uansett hadde vært min feil, men jeg tror alle som har barn skjønner hvordan jeg tenker.

Når det er sagt så lurer jeg jo litt på hvordan jeg har fått dette. I begynnelsen, hvert fall for min del, så er man i sjokk over beskjeden man har fått og tenker egentlig ikke så mye over hvorfor, men bare at man skal overleve. Når man har vært gjennom en operasjon som tilsynelatende var vellykket og gått gjennom seks cellegiftbehandlinger, så begynner " hvorfor" å komme i hodet. I grunn så er det jo ett fett så lenge jeg har kommet meg gjennom dette helvete, men det ligger vel i menneskets natur å stille seg slike spørsmål. Det jeg har fått vite så langt er at min krefttype ikke kommer av ytre påvirkning. Nå har jeg jo også fått luket ut genfeil. Hva som da er årsaken er uvisst. I brevet sto det at det er ukjent lokalasjon og det betyr at de ikke vet egentlig hvor det har startet.
Som dere skjønner har jeg noen spørsmål som jeg håper de på Radiumhospitalet kan gi meg svar på når jeg skal dit 18. Hadde jo vært deilig med svar, men noen ting er det kanskje ikke meningen at man skal vite?