14. november tok jeg ct. Fikk time på kvelden denne gangen. Det har jeg ikke prøvd før og det er jo greit med litt variasjon. Det fungerte helt likt som på dagtid. :-)
27. november hadde jeg time på Radiumhospitalet for å få resultatet.
Legen begynte med å si: "Jeg har dessverre ikke gode nyheter i dag."
Det kom egentlig ikke som en overraskelse siden de forrige blodprøvene var forverret. I tillegg hadde jeg vært ordentlig kvalm og engstelig hele dagen, så jeg skjønte liksom at dette kom til å bli en dårlig dag.
Likevel ble jeg satt ut. Fikk en stor, tung klump i magen og det begynte å svi bak øyelokkene, men klarte ikke å gråte. Hodet føltes veldig lett, akkurat som om det ble tomt. Klarte ikke å tenke klart, men nok til å skjønne at dette er skikkelig dritt.
Husker ikke alle detaljene legen sa, men hekseklumpene har nå spredd seg til leveren. Et par flekker som visstnok ikke er kjempe store, men noe må igangsettes før det blir verre. Jeg ble derfor satt opp på ukentlig cellegift igjen med Avastin annenhver uke med håp om at det kan hjelpe. Jeg er imidlertid ikke dum. Skjønner jo at når ting begynner å spre seg, så er det begynnelsen på slutten. Dette har jeg også snakket med ungene om og forberedt dem på. Høres kanskje brutalt ut, men jeg vil ikke at noe skal komme som et sjokk på dem. De skal ikke sitte igjen med en følelse av at jeg skjulte noe for dem.
Hadde første behandling i går.
En annen avdeling hadde tatt over å gi cellegift, slik at det var ny avdeling og nye folk. Det var litt nedtur. De er helt sikkert flinke og flotte de som er der også og det går seg sikkert til etter hvert, men det er så kjedelig å måtte forklare ting og tang om igjen.
Dårligere utsikt fra rommene også
Dessuten kjente de andre til hvordan jeg liker å ha ting og hvordan årene mine er. Det endte med en perforert åre og blåmerke, men det blir vel bedre.
Æsj, jeg vet hva som kommer. Mister håret igjen og blir det som sist så løsner neglene også.
Håret er tynnere enn før, men jeg har endelig begynt å få litt lengde på det. Kan til og med flette det. :-) Skal liksom ikke få ha langt hår jeg da? Skal jeg dø skalla liksom? Er det sånn jeg vil at folk skal huske meg?
Jeg visste faktisk ikke om jeg ville møte opp i går. Er det verdt det liksom? Og for hva da? Noen uker ekstra? Vet ikke helt om jeg gjennomfører alt ennå heller. Jeg orker ikke mer. Er så sykt lei av å ikke kunne leve et normalt liv. Vil bare kunne eksistere uten å måtte konstant kjempe. I fem år har jeg nå vært i fight mode. Det tar på. Kommer jo liksom ingen vei heller. Hadde en naiv tanke om at jeg aldri blir frisk og eldgammel, men at ting kunne holdes i sjakk en god del år hvert fall. Føler meg så dum. Føler meg så lurt. Føler meg så dritt.
Lillebror begynner på skolen til høsten og håper på å få med meg det.
Dette blir ikke en hyggelig jul, slik jeg hadde sett for meg. Likevel ønsker jeg at gode minner kan skapes, da jeg ikke vet om det blir flere juler på meg.
Ønsker alle en god jul og at deres konfektesker smaker bedre enn min. <3
