Vel, mannen min og jeg dro innover med sommerfugler i magen. Eller, jeg synes sommerfugler er egentlig en hyggelig følelse, så det blir liksom feil å si. Siden det snart er Halloween, er det kanskje mer beskrivende å si at vi hadde flaggermus i magen. Ekle, blodtørstige skapninger som kravser rundt omkring i magen og lager skikkelig dårlig stemning og gjør deg kvalm.
Det var, tross alle flaggermusene, en utrolig nydelig høstdag! Sola skinte og varmet gjennom vinduet og jeg tenkte at dette var rett og slett en altfor fin dag til å få dårlig nytt på! :-)
Legen var presis og hentet meg på venterommet som vanlig. Da vi kom inn på kontoret var det en sykepleier der også, som vi hilste på. Også som vanlig. Uff, så ille at dette liksom har blitt en vane.
Uansett, legen smiler og sier at alt er uforandret siden sist. Det er fortsatt bare den lille klumpen i bukveggen og den har ikke blitt større og det er heller ingen spredning.
For en lettelse! Jeg tror jeg ble ca tusen kilo lettere da hun sa det. Så også at skuldrene til mannen min med ett sank ned en god del hakk. Det føltes som om vi har holdt pusten i nesten fem uker og endelig kunne puste igjen.
Noe som også gjorde oss enda mer lettet var at legen fortalte om en konferanse hun hadde vært på uken før. Der var det snakk om et nytt medikament (husker ikke navnet) som kunne booste antihormontablettene, dersom antihormontablettene slutter å fungere. Det er nemlig tydeligvis de som holder sykdommen min på stedet hvil, da dette er det eneste jeg går på nå. Det var dessverre slik at disse antihormontablettene etter hvert kunne miste virkningen sin, men da kunne man ta disse nye tablettene i tillegg og da begynte de å virke igjen. Noen ganger til og med bedre!
Dette gjorde at jeg nå føler at dersom hekseklumpen skulle utvikle seg igjen, så er det ikke verdens undergang. Det finnes tabletter å forsøke, jeg må ikke stikkes i hver tredje uke igjen, eller verste fall hver uke med cellegift og all dritten det fører med seg.
Jeg har faktisk tenkt at dersom det skulle bli slik at jeg må begynne på cellegift igjen, så takker jeg nei og takker for meg. Tanken på å gå gjennom det igjen er så grusom og 29 doser med cellegift holder mer enn nok for meg.
Ei venninne og jeg snakket om dette og jeg fortalte hvordan jeg følte det med tanke på dersom jeg måtte på cellegift igjen. Da sa hun:
"Det tenker du kanskje nå, Oda, men så sta som du er så bretter du nok opp ermene og kommer deg gjennom det også. Viljen din til å leve er for sterk til at du ikke kommer til å gjøre det."
Vel, hun har nok rett i det, men jeg håper virkelig jeg slipper å finne det ut.
Det er altså status quo og det er jeg veldig fornøyd med. Det er ikke et must for meg å bli frisk, så lenge jeg kan være "syk" som jeg er nå. :-)
Fra Wikipedia:
"Status quo er et latinsk uttrykk som betyr nåværende eller eksisterende tilstand. Å beholde status quo er å beholde tilstanden slik den er i øyeblikket. Uttrykket kommer fra det diplomatiske begrepet status quo ante bellum, som betyr «den tilstand som hersket før krigen», altså tilbaketrekking av fiendtlige styrker og gjeninnsettelse av den tidligere herskeren."
Jepp! I'm back in business som hersker over egen kropp og jeg skal nok få tatt rotta på siste rest av hekseklumpen til slutt. Den skal hvert fall ikke få styre noe, hverken kropp, sinn eller liv.
Dagen ble feiret med Lykkebobler og, om mulig, så ble jeg enda lykkeligere. :-)
