Nå er det lenge siden jeg har skrevet, så det blir litt oppsummering av de siste månedene. (Har som nyttårsforsett at jeg skal skrive oftere på bloggen.)
I desember fikk vi et nytt familiemedlem. Det er en hunnkatt som storesøster bestemte skulle hete Melis. Hun er så herlig og vi har blitt veldig glad i henne. Hun er nysgjerrig og tillitsfull. Klatrer oppover gardinene og veggene, akkurat slik en kattunge skal. :-)
Rimelig avslappa i stilen! :-)
Juletrepynten var veldig fristende for Melis.
Sykdomsmessig er det ikke så mye nytt. Jeg tåler Avastin fortsatt greit og får dette hver tredje uke. Tar også antihormontablett sammen med en blodtrykkssenkende tablett hver dag. Tar samme dose blodtrykkssenkende, så det har holdt seg ganske stabilt. Ser at det er undertrykket som er høyere enn det ideelle, så vi får se om jeg må øke dosen etter hvert.
Synes hetetoktene har blitt bedre. det vil si at jeg synes ikke de er like kraftige og kommer like ofte som i høst. Det kan jo være at jeg bare har blitt vant til det også, men satser på at de er i ferd med å fase ut. :-)
Da oktober var omme, hadde jeg jobbet meg opp nye rettigheter til å bli sykemeldt. Det vil si at jeg jobbet 26 uker 100 %. Hadde heldigvis ferie til gode fra året før, slik at jeg hadde 9 uker ferie i løpet av de 26 ukene. Likevel så skjønner jeg faktisk ikke nå at jeg klarte det, så jeg klapper meg selv på skuldra. Gikk fortsatt til behandling hvert tredje uke, slik at dette måtte jeg søke om velferdspermisjon for.
Jeg ble sykemeldt 100 % i november. Da de 26 ukene var over var det som om lufta gikk ut av meg. Hadde holdt ut og tatt meg sammen i så lang tid at jeg var skikkelig ferdig. Tror jeg sov mesteparten av de to første ukene med sykemelding.
Jeg liker å jobbe og det gir meg energi og glede, men 100 % er litt i overkant av hva jeg makter. Hvert fall enn så lenge. Fra desember begynte jeg derfor å jobbe 50 %. Det ønsker jeg å fortsette med så langt det lar seg gjøre, da dette fungerer veldig fint.
Det jeg sliter mest med fortsatt er tankene. Jeg blir så sliten av å tenke så mye. I tillegg krangler jeg ofte med meg selv inne i hodet mitt. Det er en Oda som er paranoid og tenker dommdagstanker. Hun svartmaler alt og forbereder seg på det verste. Hun forberedte seg på at dette var siste jul. Prøvde å gjøre det koselig for ungene og skape gode minner for dem. Hun gråt seg i søvn på bursdagen til storesøster i januar for hun tenkte på at det var siste gang hun ville være tilstede på bursdagen hennes. Gråten hennes gikk over til hulking da tanken på at hun ikke ville få oppleve lillebrors fødselsdag i august i år fylte hele kroppen. Hun tenker at nå vil bildene som ble tatt mandag 16. januar vise full spredning og alt er kjørt. (Får god tid til å tenke også for får ikke svar før 7. februar på Radiumhospitalet.) Hun biter negler, er redd for sprøyter, hater lukten av sykehus og har begynt å se på gravsteiner.
Så bryter en annen Oda inn og synes at det er nok syting og negativitet. Hun mener at man er som man føler seg, så føler man seg frisk, så er man det. Hun er så sta og fandenivoldsk at hun nekter å godta at hun ikke overlever dette. Hun skal virkelig motbevise alt og alle og gå seirende og frisk ut av skyggesiden og leve langt og lenge i solskinnet. Hun driter i hva bilder og leger sier for det behøver ikke bety alt. Hun fnyser av smerte og har "no pain-no gain" som motto. Hun får seg vippeextensions og bleker håret for å få en lys start på det nye året. :-)
Prøver å bli blond igjen, som er det jeg egentlig er. Fikk mørkere hår etter svangerskap og cellegift, men nå har det begynt å bli lysere igjen. Da tenkte jeg at jeg kunne bleke det for å slippe så mye ettervekst etter hvert. Så nå er jeg inne i appelsinfasen! :-)
Det beste er vel noe midt i mellom, men det er veldig vanskelig å få til rett og slett.
"Life is a rollercoaster
Just gotta ride it"
Det synger Ronan Keating og det er passer for meg. Jeg må bare go with the flow og tenke at det blir bare verre ved å kjempe så mye imot. Må bare godta situasjonen og bli venn med den og slå meg til ro med at berg og dalbanen går et visst antall runder og så stopper den jo. Da kan jeg gå av og aldri se meg tilbake.
Vel, dette er ekstremt mye lettere sagt enn gjort, men jeg vet hva jeg har å jobbe med hvert fall.
God helg!
