I forkant hadde jeg fått et brev hvor det sto informasjon og forberedelser til gynekologisk undersøkelse i narkose. Jeg ringte Radium for å høre om jeg hadde fått feil ark eller om jeg måtte ha narkose. Fikk da beskjed om at det skulle være lokalbedøvelse, men i noen tilfeller er ikke det nok og da må man ha lett narkose. Derfor måtte jeg forberede meg, slik at de kunne gi meg narkose dersom det skulle bli nødvendig.
Forberedelsene innebar å faste seks timer før. Hadde time kl 08, slik at det innebar å ikke spise noe frokost. Skulle heller helst ikke drikke noe.
Jeg skulle også kjøpe Klyx på apoteket for å tømme tarmen. Det sto også at jeg ikke burde kjøre bil.
Derfor begynte dagen så tidlig, da jeg måtte ta buss og tog og buss. :-)
Gikk først for å ta blodprøver, deretter opp på poliklinikken for å vente.
En sykepleier kom og hentet meg. Hun lurte på om jeg hadde fastet og fulgte meg til et rom med to senger. Hun ba meg om å legge meg i den ene og sa at legen snart skulle komme.
Legen kommer og sier at det er flere grunner til at han ikke har lyst til å gjøre det som er satt opp at han skal gjøre.
For det første så sa han at det skal gå minst fire uker fra siste Avastin behandling til man kunne utføre noe slikt. (Jeg tror det har med at Avastin har en bivirkning med at den hemmer sårtilheling.)
For det andre så satt den klumpen to cm ned fra overflaten og det var ikke noe han da kunne fjerne på poliklinkken, da måtte jeg eventuelt på operasjonsbordet. Dette skjønte jeg ikke så mye av. Jeg sa at jeg kjenner kulen og at den sitter jo rett under huden. Legen kjente og sa at dette er da ikke noe, men mest sannsynlig bare arrvev. Fortalte da at det har vært tatt biopsi av den tidligere som viste at det var noe der. Han sa at det var mulig det har vært det, men han trodde ikke det nå. I rapporten fra siste ct sto det at jeg hadde en liten "dært" (som han sa) i keisersnittarret, men at det så ut til at den ikke hadde reaktorer, eller noe sånt. Husker ikke hvilke ord han brukte, men jeg forsto det slik at det ikke så ut som om det var aktivitet der, les: kreftceller. Men det var en klump på 2 cm ned fra denne "dærten". Jeg sa at dette hadde ikke jeg hørt noe om før, men jeg hadde hørt at klumpen i arret hadde liksom et "anker" nedover. Legen sa at det kunne stemme at det var "ankeret" som var denne klumpen.
Han spurte om jeg hadde mye smerter med klumpen og hadde et stort ønske om å fjerne den. Jeg svarte med at jeg ikke hadde smerter. Sa også at tanken på å få dette fjernet tiltaler meg, men at jeg samtidig er skeptisk til å skjært i da min erfaring er at det resulterer i hekseklumper.
Så da ble det til at det ikke ble fjernet noe. Det virket som om han hadde tro på antihormontablettene, så da får vi se i februar ved neste ct.
Jeg ble kanskje litt skuffa for jeg hadde begynt å venne meg til tanken på å ikke ha hekseklumper lenger, men samtidig litt lettet for jeg har vært litt redd for dette med inngrep også. Har mer tro på at kroppen kan ordne opp uten kirurgi, men med hjelp av medisiner selvsagt.
Var egentlig mest irritert over at jeg ikke ble informert om dette litt før. Istedet var jeg sulten, tørst, trøtt og grinete på fridagen min som jeg hadde fordi jeg skal jobbe helg.
Ble et kjapt besøk denne gangen. Sykepleieren lurte på om jeg ikke ville ha noe mat før jeg dro, men jeg takket pent nei.
Vel, vel, man skal ikke gråte over spilt melk, eller hva det nå heter. Fikk jo meg noen bussturer og et par togturer da. Det kunne jo vært verre beskjeder. Dessuten er det sikkert bare fint å få tømt tarmen en gang iblant. Mange som mener at tarmskylling er bra for en, så får tenke at det bare var greit å få gjort. :-)
Deilig å komme hjem til mat, kaffe og Dr. Phil. :-)
Nå skal jeg prøve å leve så normalt som mulig og ta litt pause fra hekseklumpene. Frem til februar hvert fall. Er så lei av å tenke så mye. Har ikke noe i mot å snakke om det eller dele erfaringer og opplevelser, men det er slitsomt å gå rundt og være redd. Bekymret, anspent og at alt jeg gjør gjøres med tanken i bakhodet om at jeg ikke er her til neste år.
Er ikke så redd lenger. Har senket skuldrene en god del og tenker at vi kan kanskje planlegge en sydentur, at jeg kommer til å kunne følge også lillebror til skolen og at det er fortsatt en mulighet til å bli gammel med mannen min.
Det den ene legen sa i fjor sommer sitter fortsatt i. Begynner å falme, nå er det mer hvisking de gangene jeg hører stemmen hennes i hodet istedet for skriking som det var en god stund.
Hvis det er noe noen lurer på der ute eller har lyst til at jeg skal skrive om, så bare si fra. :-)
God helg alle sammen, jeg skal være på jobb, så jeg får ta en ekstra god helg neste helg. :-)
