Selv om jeg har vært litt redusert de siste dagene, så føler jeg meg egentlig litt lettere til sinns, for jeg har tatt en avgjørelse. Jeg fikk jo beskjed om at den kuren jeg får nå skal jeg få hver uke i åtte uker, så en uke pause for ct, så åtte uker med kur, deretter en uke pause og så videre og videre og videre. Denne behandlingen har ingen definert slutt, men vil vare til svulsten blir resistent av denne behandlingen også, til kroppen ikke orker mer eller hvis svulsten blir borte. Det siste var det svært liten sannsynlighet for.
Er det dette jeg skal drive med resten av livet? Jeg får Limahls "Never Ending Story" i hodet og jeg får flashback til første gang jeg kjørte til Oslo selv.
(Bildet kopiert fra:
http://electronic80s.blogspot.no/2012/08/limahl-never-ending-story-lost-hit.html )
Hadde nylig fått lappen og ville besøke min storesøster som bodde på studenthybel på Ullevål. Jeg endte opp i en runde forbi horestrøket som jeg liksom aldri kom ut av. Da jeg hadde kjørt forbi samme sted for tredje gang, bestemte jeg meg for å bare ta av et sted for å komme ut av runddansen. Jeg tok av til høyre ved første mulighet. Det endte i at jeg sto i en enveiskjørt gate feil vei og jeg ringte min søster og strigråt. Hun sa at jeg først og fremst burde få snudd bilen, så skulle hun ta neste trikk. (Min søster er veldig godt kjent i Oslo og skjønte hvor jeg var basert på mine vage, hikstende beskrivelser.) Jeg skrek at det tok for lang tid med trikk.
"Okey, okey, jeg skal hive meg inn i en taxi!"
Det var ganske høye fortauskanter og det var selvfølgelig en kafé der hvor folk satt på sånne høye stoler med ansiktet mot vinduet. Jeg fikk til å snu mens både tårer og svette rant. Storesøsteren min hadde fortalt taxisjåføren om hvorfor hun tok taxi og sjåføren syntes det var så morsomt at han slo av takstameteret før de var fremme og han smilte og vinket til meg da de kom frem. Veldig morsomt, not! Jeg ville bare synke ned i jorden og jeg har aldri siden kjørt til Oslo. Ikke sentrum i alle fall. Men, jeg kom meg hvert fall ut av den onde sirkelen jeg havnet i. :-)
Ja, det var jo det jeg egentlig skrev om. Jeg har bestemt at jeg ikke vil fortsette å nynne på "Never Ending Story" og komme meg ut av horestrøket. Etter den åttende behandlingen, skal jeg ta ct og inn til Radiumhospitalet for å få resultatene av denne. Så vil jeg ikke fortsette med den behandlingen mer. Jeg har fått tilbakemelding fra to andre klinikker i Tyskland med beskrivelse av hva de vil gjøre. Jeg skal ta lærdom av den Oslo turen og ikke kaste meg på første og beste avkjøring, men en avkjøring blir det. Hvor avkjøringen leder til, det vet jeg ikke. Den veien må vel bli til mens jeg kjører. Kanskje blir det "Highway to Hell" eller "Stairway to Heaven". Målet er at det skal være "The Way to Normal". (Ben Folds) Uansett så synes jeg det er bedre å gjøre noe enn å være passiv, ikke gjøre noe og bare godta det som blir sagt. Nei, jeg skal kjempe og jeg skal være stolt av at "I did it My Way" og bli frisk.
(Bildet kopiert fra
http://www.telesanterno.com/30-dicembre-1968-frank-sinatra-incide-my-way-uno-dei-piu-grandi-successi-mondiali-di-tutti-i-tempi-1230.html )
