Dagen etter operasjonen begynte jeg å gå over på en annen type smertestillende intravenøst og smertene ble betraktelig mindre da. Mannen min, begge barna og min mamma kom og besøkte meg på formiddagen. Det var deilig å se dem igjen og jeg forsøkte så godt jeg kunne å smile og snakke masse med storesøster og svare på spørsmål.
En sykepleier kom inn mens de var der og skulle henge opp en ny pose med et eller annet på stativet. Storesøster er veldig nysgjerrig og ikke redd for å spørre. Storesøster: "Hva heter du?" Sykepleier: "Ellen heter jeg." Storesøster: "Hva er det?" Sykepleier: "Det er medisin til mamma." Storesøster: "Trenger du hjelp?" Sykepleier: "Jeg tror jeg skal klare det, men takk for at du spurte!" Storesøster: "Er det gule også medisin?" Sykepleier: "Nei, det er tisset til mamma." Storesøster: "Mamma, hvorfor tisser du på pose?" Husker ikke helt hva som ble svart på dette, men storesøster avslutter samtalen med: "Å Ellen, så fine sko du har!" Hun hadde nemlig rosa joggesko. :-)
Denne dagen var jeg på ct. Tror det var for å sjekke eventuelle innvendige blødninger. Egentlig skulle jeg ta røntgen. Mannen jeg møtte der spurte om jeg kunne reise meg. Jeg svarte at jeg ble operert i går og hadde ikke forsøkt å reise meg ennå, men at jeg godt kunne prøve. Han sa fort nei og kjørte meg bort til ct. Ei som jobbet der kom bort til meg og sa at hun måtte fylle ut et skjema og derfor måtte spørre meg noen spørsmål. Første spørsmål kom: "Er det noen sjanse for at du kan være gravid?" Jeg måtte faktisk tenke litt. Kan man egentlig være det uten livmor og eggstokker? Er det mulig liksom? Så tenkte jeg at dette var et utrolig dumt og upassende spørsmål til ei som hadde operert bort livmor og eggstokker dagen før. Jeg er jo bare 31 år og det kunne være mulig at jeg ikke
hadde barn og var knust over situasjonen eller at jeg ville ha flere. Heldigvis er mannen og jeg fornøyd med to, så jeg ble ikke lei meg, men irritert over spørsmålet. Svaret mitt ble derfor: "Hvis det er mulig uten livmor og eggstokker, så tja?" Merket at hun som spurte ble ukomfortabel og jeg husker ikke om hun spurte flere spørsmål en gang. Godt jeg hadde fått smertestillende som virket, hvis ikke hadde jeg nok blitt mer nedbrutt selv om jeg ikke har ønske om flere barn. Det er liksom noe med det når du ikke har muligheten og at valget ble tatt for deg uten at man hadde noe å si selv.
Senere samme dag kom det ei eldre dame inn på rommet mitt. Hun sier hun kommer fra Røde Kors' besøkstjeneste. Jeg tenkte at det var jo hyggelig at det fantes, særlig for de som kanskje ikke får så mye besøk. Men det var visst ikke bare for å besøke meg hun kom. Hun spør om jeg vil ha noe håndarbeid. Jeg skjønner ikke helt hvor hun vil hen. Tenker at hun vil selge meg noe og blir litt sint inni meg og tenker at dette virkelig ikke er tid og sted for å selge håndarbeid! Jeg tar meg i det og sier at jeg ikke forstår helt hva hun mener. Hun sier så at hun lurer på om jeg vil ha strikketøy å holde på meg så jeg ikke skal kjede meg. Jeg begynner å smile og sier at jeg ble operert i går og ikke har rukket å kjede meg ennå. Jeg kikket på mine innmari hovne fingre og armer med ledninger og tenkte at det hadde blitt litt vanskelig uansett. :-)
Den dagen fikk jeg også brokkbelte på meg som jeg skulle ha på meg hele tiden i seks uker fremover. Dette for å forhindre brokk, da bukveggen var svakere. Jeg fikk også beskjed om å ikke bruke magemusklene i like mange uker, også på grunn av fare for brokk. Det kom derfor en fysioterapeut
innom for å vise meg teknikker for å komme ut og legge meg i senga uten å bruke magen. Det er faktisk vanskeligere enn man tror! Bare forsøk selv å legge deg og reise deg opp igjen fra senga uten å bruke magen.
To dager etter operasjonen (fredag) skulle jeg prøve å reise meg og gå litt. To sykepleiere hjalp meg med å reise meg og hadde hentet en prekestol jeg kunne støtte meg til. Jeg kom meg opp på to bein, men jeg ble så sykt svimmel at jeg klarte vel å stå i ca 10 sekunder før jeg måtte legge meg ned igjen. Jeg hadde visst veldig lav blodprosent, slik at jeg fikk en overføring.
På ettermiddagen ble jeg flyttet en etasje ned, da den avdelingen jeg lå på var stengt i helgene. Min søster og pappa kom rett før jeg skulle flytte, slik at de hjalp meg med å få med alle tingene. Samme kveld var det åpningsseremoni i OL.
De neste dagene gikk med til å se på OL, komme meg opp å gå mer og mer og få færre og færre ledninger festet til meg. Jeg fikk også besøk av mannen min nesten hver dag og sønnen min kom også noen dager. De dagene var de beste og verste på en gang. Jeg savnet barna mine fryktelig mye og særlig sønnen min som var så liten og forandret seg nesten for hver gang jeg så ham. Det var så godt å se ham, men jeg kunne ikke holde ham eller amme ham lenger og det var forferdelig trist. Han ble også naturlig nok mye mer knyttet til faren sin og jeg følte nesten at han hadde glemt hvem jeg var. Han som var så mammadalt før operasjonen. Jeg gråt lenge etter hver gang han hadde vært der.
Smertemessig gikk det egentlig veldig greit. Jeg hadde ikke så mye vondt i grunn. Jeg fikk paracet hver sjette time og en pille med noe morfin to ganger i døgnet.
En kveld fikk jeg imidlertid uutholdelige smerter i magen. Jeg vred meg i senga og kalte på en sykepleier. Hun kom og sa at jeg sto på lista for å få noe sterkere smertestillende ved behov og jeg kunne godt få det, men hun trodde det mest sannsynlig var luftsmerter og da hjalp ikke smertestillende. Vi ble enige om å vente litt og se. Jeg reiste meg og gikk rundt i rommet med prekestolen. Da kom søsteren min på besøk og så med en gang at jeg hadde skikkelig vondt. Smertene var så sterke at jeg orket vel ikke 10 minutter en gang før jeg måtte ringe på sykepleieren igjen. Da fikk jeg smertestillende, men jeg skjønte raskt at de ikke hjalp noe. Det hjalp litt å gå, så søsteren min og jeg gikk frem og tilbake i gangen. Det var deilig å ha selskap akkurat da, for da hadde jeg noen å prate med mens jeg gikk og plutselig var smertene over. Morgenen etter hadde jeg min første avføring etter operasjonen, så det var tydelig at det var noe som skulle gjennom tarmene og at det var det som var årsaken til smertene. Tenk at luft og avføring som skal gjennom tarmene kan være så vondt! I en operasjon hvor man tar ut tarmene, så putter man dem visst bare tilbake og så ordner tarmene det selv hvordan de skal ligge, så frem til de får plassert seg slik de skal, så kan det være ganske ubehagelig med både promp og bæsj som skal gjennom. :-) Den kvelden var faktisk det verste smertemessig!
Ellers så var jeg heldig å få besøk av familie, venner og kollegaer. Det var veldig hyggelig og dagens høydepunkt. Jeg hadde jo "flaks" med tidspunktet i og med at det var OL og det var alltid noe å se på tv. Jeg hadde tv på rommet og lå alene.
Fredagen ti dager etter operasjonen fikk jeg reise hjem. Det var deilig å komme hjem til mann og barn og være ett steg nærmere normalen.
Oerasjonssåret noen dager etter operasjonen. Jeg hadde tatt en dusj og en sykepleier skulle skifte plaster eller hva det heter på såret. Mitt sår er veldig langt, så hun måtte løpe ut og hente mer, da det lengste ikke var langt nok. Jeg benyttet sjansen til å knipse et bilde. Det er altså bare halvparten av såret som er synlig her.
Noen dager etter jeg hadde byttet rom, banket det på døren. Det kom inn en mann og ei dame. Mannen sa at de kom fra Røde Kors' besøkstjeneste. Dama trillet på en travle med mange bilder på. Jeg tenkte at nå skal de vel selge noe, for de skal vel ikke ha meg til å male noe?
"Jaha.." sier jeg med et smil for jeg lurer veldig på hva som kommer nå. "Ja, vi tenkte kanskje at du er lei av bildene du har på veggen her og så har vi med noen bilder her som du kan velge skal henge på veggen istedet. Om du vil ha flere enn det som er her fra før så går det bra også for vi har medfange spikre."
For å være helt ærlig så hadde jeg ikke lagt merke til de to bildene som hang der, men jeg byttet ut ett av dem og fikk hengt opp et ekstra. :-)
Dette bildet fikk jeg hengt opp istedet for et annet som hang der. Dette er et bilde av Åke Berg som heter "Før". Jeg ble veldig tiltrukket av dette bilde faktisk fordi jeg hadde hatt et bilde i hodet tidligere som lignet veldig på dette.
Dette bildet hang på veggen fra før og det ville jeg heller ikke bytte ut for det minnet meg om dattera mi.
Litt bleik kan man si! :-) Den siste ledningen jeg hadde igjen til slutt var denne. Cvk kalles den og man kan få blod og antibiotika gjennom den blant annet.
Et nærmere bilde av cvk'n.
Dette var hjemmet mitt ei uke i februar.
Noen av nattevaktene kom med morgenmedisinen med en slik hilsen som faktisk gjorde at jeg begynte dagen med et smil. Kjempe hyggelig!
Ble mye OL. Jeg våknet ofte rundt kl 06 da morgenmedisinen kom og da var det ofte curling på tv.
Heldigvis er dette kapittelet nå ferdig, men tross situasjonen, så hadde jeg det bra takket være personalet på Radiumhospitalet.
