Tilbake til hverdagen

Her kommer en oppdatering og noen tanker jeg har gjort meg vedrørende det å komme tilbake til det vanlige livet igjen.

Lillebror begynte i barnehagen i midten av august, samme dag som mannen begynte i jobb igjen. Det går bra med begge to, men det er jo en omstilling for alle. En god omstilling, for dette betyr at livet faktisk går fremover og jeg kan være med! Litt sliten ennå, men energinivået vokser i takt med håret. For et par dager siden sto jeg opp og gikk på badet. Speilbildet viste at jeg var bustete på håret og jeg ble veldig fornøyd! :-) Endelig kan jeg begynne å ordne håret igjen og det er stas.

Mamma har kjøpt sykkel til meg, så nå skal jeg benytte tiden fremover til å ta noen deilige sykkelturer. Tror det gjør godt for kropp og sjel. Kjenner at jeg må trene meg opp. Har jo fått brosjyrer til Vardesenteret og Montebellosenteret som tilbyr diverse kurs.

Det er sikkert mange som har nytte av dette og får god hjelp, men jo mer jeg tenker på det desto mer skjønner jeg at dette ikke er noe for meg. Jeg kan skjønne at man har behov for å snakke om hele situasjonen med andre som har opplevd det samme, men må man trene sammen, lage mat sammen og bedrive andre hobbyer sammen? Om poenget er å komme tilbake til et vanlig liv igjen, hvorfor skal man da bare omgås med mennesker hvor det eneste man har felles er sykdomshistorien? Jeg orker hvert fall ikke det. Jeg vil dra på et vanlig treningssenter med vanlige mennesker hvor man snakker om vanlige ting. Jeg er så ferdig med alt det som har vært og i mitt hode er jeg ikke syk.

På onsdager ser jeg på Kampen for livet på tv2. Der følger man ulike mennesker med ulike former for hekseklumper. Jeg føler så med dem og synes det er ille alt de må gå igjennom. Så går jeg opp på badet for å pusse tennene og da ser jeg i speilet på det korte håret og kommer plutselig på at jeg har jo vært gjennom akkurat det samme. Men det er bare når jeg ser meg selv i speilet at jeg kommer på det, derfor skal det bli godt å få lengre hår igjen. Jeg klarer liksom ikke å identifisere meg med de på tv. Det er vel kanskje derfor jeg ikke kan gå på kurs og aktiviteter med de som har hatt hekseklumper. Jeg personlig hadde nok blitt satt tilbake og ikke klart å gå fremover om jeg skulle bare vært sammen med andre som har gått gjennom det samme og pratet om det når man egentlig skulle gjøre hyggelige ting. Man er omringet av andre med lite hår og ofte er slike aktiviteter på sykehus eller andre steder man kanskje forbinder med sykdom.
Jeg vil ikke være i den verden jeg befant meg i i første halvdelen av dette året. Den verden var ikke noe for meg og jeg vil bevege meg raskt vekk fra denne verden jeg ikke behøver å være en del av lenger og vil aldri se meg tilbake!

For å presisere, så synes jeg det er flott at det finnes tilbud som mennesker som har vært gjennom en slik sykdom kan benytte seg av og det er sikkert mange som føler at dette hjelper og er riktig for dem.  Men for meg blir dette å ikke gå fremover og aktivitetene jeg vil gå på skal ikke bære preg av fortiden. Dessuten vil jeg også at nye vennskap skal komme av andre fellesnevnere enn sykdom. Jeg har vel også innsett at jeg har faktisk utrolig mange flotte mennesker i livet mitt og heller bruke mer tid på dem og det er også de som vil hjelpe meg tilbake til A4 livet igjen. :-)
Vel, dette var mine refleksjoner en fredag. Kom gjerne med deres! God helg!