I brevet sto det at jeg skulle ta blodprøve først. Mens vi sitter og venter på å få tatt den, så leser venninnen min i brevet at jeg skulle melde meg i røntgenskranken ved ankomst. Etter at to rør med blod var tappet, gikk vi bort til røntgenskranken. Hun som sitter der registrerer at jeg har kommet og sier at nå kan jeg gå opp til poliklinikken. Hæ, skal jeg det? spurte jeg. Hun svarer at det skal jeg først. Ja, ja, tenkte jeg og gikk opp.
Venninne min spurte om jeg skulle ta en gynekologisk undersøkelse siden jeg skulle på poliklinikken først, men jeg svarte at det hadde ikke jeg fått noe informasjon om, så jeg trodde ikke det. Jeg blir ropt opp og mens jeg og min venninne følger etter sykepleieren nedover den velkjente gangen med legekontor på rekke og rad, spør sykepleieren om jeg vet hva som skal skje i dag. Da tenkte jeg at kanskje venninnen min hadde rett og jeg skulle ta en GU først. Jeg svarer at jeg har fått beskjed om å ta en biopsi. Ja, biopsi med ultralyd svarer hun idet hun åpner døra til rommet vi skal inn på. Jeg forventer et legekontor med en lege bak en pult. Noen skritt inn i rommet så stopper jeg og blir litt forvirret. I rommet står det en seng.
Klarte ikke å ta bilde av meg med denne på og den ble revet fort av da jeg kom tilbake på rommet. Denne er forbundet med mange dårlige minner.
- Hææ? Hvorfor det? Hva skal jeg? Skal jeg ikke det samme som sist?
- Nå vet ikke jeg hva du gjorde sist, men dette er vanlig prosedyre ved biopsier som blir tatt dypt og så kommer du hit igjen når du er ferdig og blir overvåket i to timer etterpå.
Jeg ble mildt sagt stressa og skjønte ikke helt hva som skjedde. En annen sykepleier kom inn for å ta blodtrykket og hun forklarte at de nylig har endret prosedyrer på dette fordi mange har hatt behov for seng og noen har også bare stukket av, så derfor blir man trillet ned til biopsi i seng med en gang og trillet opp igjen så man har kontroll på pasienten.
Nede på røntgenavdelingen, eller hva det heter, begynner ei dame å gå over med ultralydapparatet. Hun ba meg legge meg på sida og gikk over med apparatet på sida av magen, rett over hoftekammen. Etter noen minutter så måtte jeg bare spørre: - Kanskje dumt spørsmål, men ser man bukhinna fra sida?
- Ja, bukhinna ligger jo hele veien rundt, men bildene fra ct viste at det var størst forandring på denne sida og det er derfor mest hensiktsmessig å ta prøver herfra.
Da hun hadde funnet ut hvor hun ville stikke,var det å kalle på noen som skulle komme med sprøyte med bedøvelse. Jeg lå og holdt meg foran ansiktet med den ene handa og klemte all blodsirkulasjon ut av den ene handa på venninna mi med den andre. Like etter bedøvelsen begynte hun å stikke for å ta prøve. Det var helt sinnsykt vondt for jeg tror ikke bedøvelsen hadde begynt å virke optimalt. Jeg skrek og spant meg. Hun som utførte prøven ropte på mer bedøvelse og sa til meg at jeg måtte prøve og ligge rolig og ikke spenne meg. Lett.
Deretter ble jeg lagt på ryggen og tatt prøve av klumpen jeg har kjent i kryssingspunktet mellom keisersnittet og operasjonssåret. Den ble tatt uten bedøvelse fordi den lå rett under huden bare. Det var faktisk ikke vondt i det hele tatt.
Da jeg var ferdig ble jeg trillet tilbake på poliklinikken, hvor jeg måtte bli i to timer. Det var fordi i sjeldne tilfeller kunne det oppstå indre blødninger etter en biopsi som er tatt såpass dypt. Det ble derfor tatt blodtrykk av meg hvert 20. minutt i to timer før jeg kunne dra.
Sa til venninnen min under prøvene at jeg ikke ville vite noe om hva som skjedde eller hvordan utstyret så ut. Da vi kom hjem spurte jeg om hvor lang nåla til den dyptliggende biopsiene egentlig var og hun viste med to fingre at den var ca 20 cm...
Jeg ble fortalt at svaret ville foreligge om 1-2 uker.
Kan gli inn i scarification miljøet snart.
Ble derfor overrasket da telefonen ringte i går og det var fra Radiumhospitalet. Svaret var allerede klart og de hadde fått en ledig time i dag som de lurte på om jeg hadde mulighet til å ta. Jeg svarte ja og mannen fikk heldigvis fri fra jobb.
Dagen i dag begynte dritt og fortsatte i samme dur. Det var snøkaos og vi måtte kjøre i sikksakk på motorveien for å kjøre forbi lastebiler og andre biler som sto fast oppover Lierbakkene med jevne mellomrom. Det var ræva kjøreforhold og det gikk naturligvis veldig sakte. Skjønte at vi ikke rakk frem i tide selv om vi hadde beregnet god tid. Ringte derfor for å si at jeg var forsinket. Hun som tok telefonen lo litt og sa at det var de fleste i dag, så det fikk ta den tida det tok. Jeg ble bare et kvarter forsinket og ble hentet av en sykepleier omtrent med en gang vi hadde satt oss på venterommet.
Kjente ikke dagens lege fra før, men hun åpnet med å si at vevsprøvene dessverre viste tilbakefall. Begge prøvene viste hekseklumper.
Ct viste heldigvis ingen forandringer i lunger eller lever, så det er det samme som sist. Fikk beskjed om at jeg skal begynne på cellegift 14. april. Jeg skal få en ny type denne gang som har andre bivirkninger. Skal ha seks behandlinger denne gangen også, men med fire ukers mellomrom. Den første på Radiumhospitalet, resten i Drammen. Denne typen tar visst kortere tid å injesere (to-fire timer tror jeg) Denne går heller ikke like hardt på nervesystemet, så jeg vil nok ikke få nummenhet i fingre og tær. Den går heller ikke like hardt utover håret, så jeg vil få tynnere hår, men ikke miste det. Den går imidlertid hardere utover huden og slimhinnene. De to første ukene etter kur må jeg derfor gå med løse klær fordi jeg ikke kan ha noe inntil huden. Kan ikke være i sola og vil muligens få sår på hender og kanskje andre steder på kroppen. Pga såre slimhinnene må jeg også forebygge med å skylle munnen med saltvann etter hvert måltid fordi mat kan gjøre munnen sår. Mer enn dette har jeg ikke fått med meg eller satt meg inn i, men legger ut hvordan det utarter seg når jeg starter.
En ting til var at denne typen var hardere for hjertet. Derfor måtte jeg ta en test i dag. Muga tror jeg den heter. Fikk først en sprøyte som gjorde et eller annet med de røde blodlegemene , deretter en sprøyte med radioaktiv væske. Så ble jeg lagt på en benk og tatt bilder av mens jeg hadde noen elektroder på. Dette for å sjekke hvor bra mitt venstre hjertekammer er på å pumpe blod ut i kroppen. I og med at jeg fikk radioaktiv væske kunne jeg ikke være i nærheten av barn eller gravide. Lillebror måtte derfor hentes i barnehagen og kjøres til min mor hvor han sover i natt. Vi har ikke sagt noe til storesøster ennå, men jeg kunne være på tre meters avstand og jeg klarte det uten at hun reagerte. Venter til helgen tenker jeg, da har vi bedre tid. Den radioaktive væsken går raskt ut av kroppen, så i morgen kan jeg være sammen med ungene på nært hold igjen. Det skal bli godt å bare holde rundt dem!
I dag og kveld er jeg veldig schizofren i tankene. Er redd og sint på noe eller noen, men vet ikke helt hva eller hvem. Så kicker overlevelsesinstinktet inn og jeg blir fanden i voldsk og er klar for å bare banke dritten av hekseklumpene. Så blir jeg desperat og lurer på om det kan hjelpe å spise tang og ofre et lam til Tor og Odin. Skjønner at folk prøver alt og deriblant mye rart. Hadde noen sagt til meg i kveld at det hjelper å dra til Sahara og spise sand, dra til playboy mansion og ha sex med Hugh Hefner og kle meg i vikinghjelm og be til Tor, så hadde jeg gjort det. Faren for andre sykdommer i tillegg er vel heller større, men jeg skjønner at man er villig til å prøve syke ting i et svakt øyeblikk.
Nå er jeg sliten etter en møkkadag og øynene er fortsatt røde og hovne etter noen timer med grining. Håper på søvn og at både dagen og hodet er klarere i morgen.
Denne typen gift skal i årene denne gang.
