Femte behandling

På tirsdag hadde jeg min femte behandling og det er deilig å kunne si at det faktisk er nest siste! :-)

Jeg ble kjørt til sykehuset av min mann og barna. Da jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre selv for å få opp blodplatene i forrige uke, så fikk jeg et tips. Sykepleieren sa at hun hadde fått tips av de på laben om å gå i trapper og gjerne ta trappene på vei til blodprøvene. Derfor løp jeg trappene i fire etasjer og tenkte at dette burde jeg gjøre mer av da jeg ble litt sliten. :-)
Jeg var utenfor døren til øyeblikkelig hjelp blodprøvene et par minutter over åtte. Jeg ble litt forundret for det var faktisk ingen andre enn meg utenfor og ventet. Jeg trakk en kølapp og satte meg ned på en stol, men kikket litt nervøst rundt meg for å se om det sto noe informasjon om at det var stengt i dag eller flyttet eller noe sånt. Plutselig kom det en mann ut av rommet hvor de tar blodprøver som tydeligvis hadde fått tatt en blodprøve. Ikke lenge etterpå kom det en sykepleier ut av døra og det var min tur.

Så dro jeg opp til sjette etasje. Jeg ble møtt av samme sykepleier som jeg hadde forrige uke, da jeg ikke kunne ta kuren likevel. Jeg fortalte om trappeløpingen min og at jeg hadde gått Stockholm rundt helga før og løpt i alle trappene jeg kom over der også. Hun lo og vi ble enige om at dersom blodplatene ikke hadde tatt seg opp, så var det hvert fall ikke min skyld! :-)
Sykepleieren sa at jeg skulle på et tomannsrom fordi det var jeg og en annen pasient som skulle bruke ishetta. Jeg sa da til henne at jeg ikke tror det er noe poeng med ishette lenger. Jeg har fått skikkelig Gollum sveis med svært lite igjen på toppen og bare noen fjoner som henger ned. Jeg tok av meg lua og viste det til sykepleieren og hun var enig. Da fikk jeg et enerom istedet og ble vist inn til det. Så var det bare å vente på resultatene av blodprøvene. Jeg hentet meg et par knekkebrød, appelsinjuice og kaffe. Satte meg i sengen og leste nyheter på ipaden, men jeg klarte ikke helt å få med meg det som sto. Jeg var litt nervøs og spent på om jeg kunne få kuren eller om jeg måtte ha nok en utsettelse.

Dagens rom.

Plutselig kommer sykepleieren inn med to tomler opp og forteller at blodplatene har gåttvopp med 100 på ei uke! Yes! Da slipper jeg enda en utsettelse og all løpingen i trapper er ikke forvjeves. :-)
Da var det bare å dra frem varmeflaske for å gjøre klar handa for veneflon og bestille og vente på stæsjet fra apoteket. I mellomtiden sendte jeg meldinger til venner og familie og fortalte den gode nyheten.

Dagens veneflon

Dagens dop :-)

Storesøster og mannen min kom ca kl 12. Lillebror var hos mamma. Storesøster spurte litt om hva ting var og om det var vondt. Jeg tror det var godt for henne å se at det ikke var skummelt eller at jeg hadde det vondt. Ofte er jo fantasien til barn mer skremmende enn virkeligheten, så jeg tror det var bra. Jeg skulle være ferdig ca kl 14, så mannen min og storesøster skulle være hos meg til det. Det ble litt kjedelig etter hvert, så hun fikk spille litt på nettbrettet sitt.

Alt gikk egentlig veldig smooth og så var enda en gang gjennomført. Nå er det bare en gang igjen!

Dagens utvalg av selfies. :-)

Dagen etter så bar det til jobben og en sammenkomst med de flotte jentene jeg jobber sammen med. Jeg ble virkelig tatt på senga for plutselig kom de med en stor pakke til meg. Jeg leste kortet og kjente at jeg ble veldig rørt. Da jeg åpnet pakken ble jeg enda mer rørt, for det var en ramme som jeg har ønsket meg og siklet på lenge. Tenk at de husket det! Jeg er heldig som har slike personer rundt meg i en fase som det jeg er i. Det er så utrolig viktig og jeg har både familie og venner å støtte meg til. Samtidig så hadde ikke det vært like lett å være støttende for de rundt meg om jeg hadde lukket meg inne og ikke ville ha snakket om dette. Man må gi og ta uansett situasjon faktisk. :-)

Jeg ELSKER ramma mi og den skal virkelig fylles med flotte minner i fremtiden, slik venninnene mine skrev i kortet. Minner uten sykdom, men med hår. :-)

Kuren ble utsatt

I dag skulle jeg hatt min femte og nest siste cellegiftbehandling. Jeg ble kjørt til sykehuset av mannen og ungene og var der ca kl 08. Jeg trasket bort til gangen med døren til der hvor blodprøver for øyeblikkelig hjelp tas. Jeg begynte i god tid å sondre terrenget og telle mennesker og forsøke å huske ansikter. Jeg kunne kun se to eldre damer som satt der og ble litt satt ut at det var så lite folk. Deretter kom det største sjokket: De hadde fått kølappsystem! Der, på veggen ved siden av døren så hang det faktisk en dings man kunne trekke lapper med nr på og sykepleieren ropte opp nr da hun åpnet døren. Jeg merket at jeg begynte å smile og syntes det var fantastisk å slippe og forholde meg til antall og ansikter for jeg merker at hodet dessverre ikke klarer å henge med like godt som før. Skal ikke så mye til for å glede meg! :-)

Deretter bar det opp i sjette etasje. Jeg har vært der såpass mange ganger at ei som jobber der, men som ikke har hatt ansvaret for meg, kjente meg igjen. Hun hilse blidt og sa at jeg skulle være på rom 634 i dag og sykepleieren jeg skulle ha kom snart. Jeg spurte om jeg bare kunne gå til rommet og det var greit. Jeg tok bilde av rommet og utsikten og gikk for å hente meg en kaffe.

Fikk det samme rommet som første gangen jeg var på Drammen og det synes jeg er greit, da dette er enerom og har tv. :-)

Utsikten fra rommet.

Etter jeg hadde kommet tilbake på rommet etter å ha hentet kaffe, kom sykepleieren jeg skulle ha denne dagen inn. Hun presenterte seg og virket like hyggelig som de andre jeg har hatt. Hun spurte om hvordan jeg hadde det og jeg fortalte at alt gikk bra, men at det hadde begynt å prikke i fingre og tær. Hun sa at det er en vanlig bivirkning, men så lenge det ikke hemmer hverdagslivet, så vil de fortsette med samme dose og behandling. 

Sykepleieren sa hun skulle måle temperatur og blodtrykk og hentet apparatene. Jeg hadde ikke feber, men jeg ble veldig overrasket over blodtrykket mitt. Det var på 129/78 og det er jo nesten normalt! Kanskje kroppen har blitt vant til medisinene eller noe, men jeg ble veldig glad og fornøyd og tenkte at dette ble en bra dag.
Så var det å vente på resultatet av blodprøvene før selve behandlingen kunne settes i gang.

Ca etter en halvtime kommer sykepleieren og legen på vakt, som var samme dame som var vakthavende lege sist også. Legen forteller at prøvene ikke var helt som de skulle denne gangen og at de ikke kunne gi meg kuren i dag. Nivået på blodplatene eller trombocyttene var altfor lavt. Det var visst på 80 og det må være over 100 for at de kan gi meg kur.
Den femte gangen må derfor utsettes en uke. Jeg skal til Stockholm til helga og lurte på om jeg kunne få den neste tirsdag og det gikk greit. Kjipt at det må utsettes, men sånn er det og jeg må bare følge det fagpersonene sier for jeg har jo ikke peiling sjæl. :-)
Sykepleieren sa at det er vanlig at man må ha en utsettelse i løpet av en kur. Derfor har visst også Radiumhospitalet regnet med en utsettelse og lagt inn at det går greit med en utsettelse. Hvis mot formodning blodplatenivået fortsatt er under 100 neste gang også, så må Drammen ringe Radiumhospitalet og konsultere med dem om videre gang og man må vurdere medikamenter.

Ja, ja, ikke alltid ting går som planlagt gitt! Det er virkelig noe jeg har lært det siste året. En positiv ting er jo at jeg kommer til å være i bedre form når jeg skal til Stockholm til helga enn det jeg hadde vært om jeg fikk behandling i dag.  Jeg må også ta med meg det gode blodtrykket jeg hadde i dag. :-) Da skal jeg kose meg masse i Stockholm og lade opp til behandling neste tirsdag.

Dagens selfie session.  :-)

Fjerde runde

Forrige mandag hadde jeg fjerde runde med cellegift. Da er jeg faktisk OVER halvveis! :-) Nå er det nesten så jeg gleder meg til de neste rundene, ikke fordi jeg synes det er så digg, men fordi jeg kan se målstreken nå. Når det er sagt så merker jeg også at kroppen blir litt mer slått ut for hver runde.

Måtte som vanlig ta blodprøve før behandlingen kan starte, så det er å møte opp kl 08 utenfor der hvor man tar blodprøver for "øyeblikkelig hjelp". Jeg reagerte på dette forrige gang også; det er ingen kølapper å trekke eller noen annen form for køordning. Man kommer bort til sofaen og stolene utenfor rommet hvor blødprøvene tas og så må man kikke rundt seg på menneskene som har kommet før deg og memorisere disse for å finne ut hvor du er i rekka. Du vet jo heller ikke i hvilken rekkefølge menneskene før deg kom, så du må lage en liste i hodet med menneskene og stryke over for hver som går inn og når alle er strøket ut så er det din tur. Jeg har klart det ganske bra så langt, men det er det ikke alle andre som gjør, så det har sneket seg noen før meg gitt.
Noe annet som også forundrer meg er at det kun er ett eneste menneske som tar disse blodprøvene. Det sitter vel rundt ti personer utenfor og venter når de åpner døra kl åtte, men bare ett menneske skal betjene alle disse. Rart en mandag morgen synes jeg.

Etter at flere rør med blod var tappet, bar det opp til sjette etasje. En annen sykepleier en sist møtte meg denne gangen. Hun var veldig hyggelig og søt hun også, så det gikk greit selv om jeg hadde veldig god kjemi med hun jeg hadde sist. Sykepleieren viste meg til rommet jeg skulle ha denne gangen. Jeg fikk et dobbeltrom, men det skulle visst ikke komme noen andre fikk jeg beskjed om. Merket meg raskt at det ikke var tv på dette rommet og ble faktisk litt skuffet. Jeg hadde heldigvis med meg ipaden.

Jeg fikk beskjed om å hente meg litt frokost mens vi ventet på resultatene av blodprøvene. Jeg hadde jo spist en brødskive, men hentet meg likevel noe å bite i og kaffe.

Jeg fikk også tid til litt selfies mens jeg ventet på resultatet av blodprøvene. Tok endel, så legger bare ved det beste her. :-)

Synes jeg ser blekere ut nå for øyenbrynene mine har omtrent blitt borte og så mye av øyenvippene mine har forsvunnet at det er vanskelig å få noe særlig maskara på dem.

Sykepleieren kom inn ikke så lenge etterpå og sa at blodprøvene var fine slik at kuren kunne gjennomføres som planlagt. Det eneste var at jeg hadde litt lav blodprosent, slik at jeg måtte ha blodoverføring. Siden blod er litt tykkere, så skulle hun sette inn en veneflonnål som var litt større. Det var ikke behagelig i det hele tatt og hun fikk heller ikke til å sette den ordentlig, slik at blodåra sprakk. Hun måtte gå over på den andre handa og ikke bruke større nål likevel. Da gikk det greit, men det var mye mer ubehagelig denne gang enn tidligere.

Valgte å kjøre på med ishette denne gangen også. Har jo hvert fall såpass igjen at det kan se relativt normalt ut. Merker at sykt mye er borte og på toppen kan man se hodebunnen. Men jo lenger jeg kan drøye det som kan se ut til å være uunngåelig, desto kortere må jeg gå rundt å se ut som noen som kunne vært med i en eller annen alien film eller noe sånt. Jeg har ikke noe fin hodefasong og er heller ikke typen som kler å være skallet.

Så gikk jo tiden denne gang også på et vis. Fikk lest litt nyheter og spilt på ipaden og så sov jeg litt også. Når jeg tenker over det, så har jeg blitt trøttere under behandlingen de siste gangene i grunn. 

Siden dagenheten stenger kl 15, så koblet sykepleieren meg til en blodpose og trillet meg så over på en døgnåpen sengepost. Der var jeg på et firemannsrom og slumret for det meste til jeg kunne reise hjem. Jeg måtte ha to poser blod og jeg var vel ferdig rundt kl 18:30. Må si jeg var sliten da!

Ser litt grotesk ut i grunn! :-) Synd dette ikke var på tiden av året hvor det er Halloween!

Formen etterpå har vært grei. Har ikke vært kvalm denne gangen heller og det er i grunn det viktigste for meg. Kjenner imidlertid at jeg er trøttere og litt mer sliten og tappet for krefter. Men det er vel sånn det blir når kroppen må gjennom dette noen ganger. Ellers har jeg hatt den vanlige muskel og leddverken fra et par dager etter kuren og som varer i en fire-fem dager. Jeg har i tillegg merket de siste dagene nå at jeg er nummen i fingertuppene og tærne. Dette er visst en vanlig bivirkning av cellegift og sykepleierne har spurt om det hver gang om jeg har kjent noe til det, men det har jeg altså ikke før de siste dagene nå. Det føles litt prikkete på en måte, akkurat som når du begynner å få følelsen igjen når bein eller armer har dovna. Også oppdaget jeg da jeg skulle skylle noen poteter under kaldt vann, at å ha fingrene i kaldt vann er skikkelig vondt! Merkelig, men det var ordentlig vondt. Føltes litt ut som når man er iskald, nesten frossen på henda og så kommer man inn i varmen eller tar dem i varmt vann. Når henda begynner å tine da, da gjør det ganske vondt. Litt sånn føltes det.
I tillegg var jeg øm i begge henda de første dagene etter kur, da begge var stukket opp og det tar faktisk en stund før man slutter å være øm etter den stkkinga. Det er faktisk først denne uka at jeg ikke merker så mye til det lenger.

Vel, da er det bare å lade opp til ny fight og det har jeg tenkt til å gjøre med familie og venner og bare kose meg og gjøre ting jeg har lyst til. :-)