I litt over 14 dager har jeg gått gjennom i hodet mitt ulike scenarier og ulike beskjeder legen kan gi. Tenker at det beste som kan skje er at ting er uforandret og jeg kan fortsette samme opplegg som jeg har gjort en stund. Synes det fungerer greit og dette klarer jeg å gjennomføre samtidig som jeg jobber 100 %.
Håper bare jeg ikke må på cellegift igjen. Orker ikke tanken på å miste håret enda en gang. Jada, det er bare hår og det vokser ut igjen. Mange sier det, men vet de egentlig hva de sier? Skjønner at de som sier det, sier det for å trøste, men mener de det egentlig? Jeg har svart noen med å tilby meg å barbere dem, men det vil de ikke. "Men det er jo bare hår og det vokser jo ut igjen", sier jeg da. Da får jeg noen rødmende smil tilbake. Så er kanskje ikke hår "bare" likevel.
Tanken på de smertene jeg hadde da det ble gul verk under neglene som presset neglene fra huden de sitter fast i er heller ikke så fristende. Skifte bleier på lillebror mens jeg prøver å ikke vise ham at det gjør så vondt at jeg har lyst til å legge meg ned og skrike.
Hvis svulsten viser seg å ha vokst, da kanskje jeg kan være med i den studien? Holder fast ved det, at det kan også være positivt. Det gjelder å finne det som er positivt i enhver situasjon.
Worst case er jo full spredning, men fornuften prøver å si at det skal jo endel til at det har skjedd siden forrige ct, men tankene rekker å sveipe innom det også.
Uff alt dette har kvernet rundt i hodet flere ganger om dagen i over 14 dager. På venterommet går jeg gjennom alle disse tankene igjen. Nå skal jeg snart få fasiten. Blir kvalmere for hvert minutt som nærmer seg klokkeslettet for min time.
Så kommer legen og henter meg. Hun smiler og kommenterer at jeg har farget håret siden sist. Jeg blir roligere bare jeg ser henne. Vi går inn på kontoret og hilser på ei sykepleier og ei som er overlege på Drammen sykehus som er på besøk for å lære.
Legen "min" spør om hvordan det går med antihormonene. Hun lurer på om jeg har opplevd humørsvingninger. Jeg snur meg mot mannen min og sier at det må vel nesten han svare på. Mannen sier at med fire damer i rommet så blir vel svaret "nei". :-)
Deretter sier hun at ct-bildene ser veldig bra ut. Det er fortsatt kun den ene kulen som sitter i arret. Bildene viser ikke tegn til at det er noe noe annet sted. Bildene viser også at kulen har endret struktur. Fra å være mer taggete og ujevn, er nå overflaten mer glatt. Det er visst positivt.
Det blir også utført en gynekologisk undersøkelse med ultralyd og legen kjenner også på kulen. Ved pulten igjen sier hun at jeg skal fortsette med Avastin og antihormontabletter og ta en ny ct om litt. Hun lurer på om jeg vil gjøre dette før eller etter jul. Jeg sier at jeg vil leve lykkelig uvitende i jula og heller ta det etter jul. Det blir bestemt at jeg skal ta ny ct og kontroll i februar.
Plutselig begynner hun å snakke om at den kulen er så overfladisk og hadde den ikke sittet i arret hadde hun bare tatt den ut selv. Det virker nemlig ikke som om den har noe "anker" nedover verken på bildene eller da hun kjente på den. Så tar hun opp telefonen og ringer en og ber han komme. Inn kommer det han mann som skal kjenne på kulen også. Han også mener at den bare kan fjernes med lokalbedøvelse, så er jeg kvitt den, som han sa.
Jeg blir litt forvirret. Så snakker legen om at dette må gjøres på poliklinikken og at hun skal undersøke timeplanen med sekretæren. Hun går ut og kommer inn igjen ikke lenge etter. Hun sier at det er noen uker til hun skal være på poliklinkken, men at en annen som er veldig dyktig kan fjerne den neste torsdag. Så da ble det bestemt. Skal likevel fortsette samme behandling frem til ny ct og kontroll i februar. Det antas jo at dette mest sannsynlig vil komme tilbake, men legen sier at forskning fra USA har vist at antihormontabletter kan utsette et tilbakefall med seks år. Og mye kan skje på seks år!
Bilturen hjem var ganske stille. Mannen min og jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Er dette marerittet virkelig snart over? Kan ungene få oppleve en frisk mamma? Kan vi begynne å planlegge ting igjen? Bestille ferieturer og sånn som andre?
Av erfaring er vi imidlertid litt avventende. Jeg har fått innkalling og skal til Radium for å fjerne klumpen på torsdag, men ting kan jo skje. Den sitter dypere en antatt etc som gjør at den ikke kan fjernes likevel. Uansett, så er jo dette ekstremt gode nyheter!
Mannen min og jeg har ikke sovet så godt på lenge som natten etter vi var på Radium. Endelig kan vi slappe av litt. Ikke gå å være konstant bekymret og redd. Vi har også fått muskelverk. Kan jo være influensa, men også spenninger som slipper taket.
Min tid her på jorda er visst ikke over ennå heldigvis. Nei, jeg visste at staheten min ville komme til nytte en gang. Selv hekseklumper må gi opp! :-)
Jeg hadde bursdag i september og fikk et kort av min storesøster.
Det ser ut til at jeg kan komme dit jeg vil nå og at de siste årene kanskje vil være en bisetning i historien om mitt liv og ikke slutten.
Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, sies det. Fy fader, så sterk jeg må være! :-)
