I august var jeg på en sjekk på Radium. Kun blodprøvekontroll og gynekologisk undersøkelse. Kan ikke ta CT for mange ganger i året pga strålingen.
Legen min lurte på om jeg hadde merket noen endringer. Jeg svarte at det hadde jeg ikke. Da sa hun at grunnen til at hun spurte, var at det var en endring på blodprøven. CA125 hadde ligget stabilt hele tiden på 6 hos meg, men nå var den på 37. Normalverdien er alt under 35, så den er jo liksom ikke veldig mye over, men den har jo alltid vært veldig lav og så kommer dette bykset opp. Det er litt bekymringsfullt. Den andre markøren, HE4, var fortsatt stabil og det er den som har vært forhøyet hos meg. Den er fortsatt litt høyere enn normalverdien, men den er stabil og det er visst viktigere enn at den absolutt er under en viss verdi.
Den gynekologiske undersøkelsen og innvendig ultralyd viste ikke noe unormalt, så legen min var ikke veldig bekymret. Hun sa at jeg skal ta en CT i november og at vi da får se hva som eventuelt skjer videre. Dersom det viser seg at svulsten har vokst eller jeg har fått en ny, kan vi alltids gå tilbake til Avastin og ukentlig cellegift igjen. Legen mente at det hadde jeg jo hatt god effekt av tidligere, slik at det var nok av muligheter og at jeg ikke måtte bekymre meg for mye.
Det er lettere sagt enn gjort gitt! Dessuten, orker jeg flere runder med cellegift nå? Orker jeg flere faste avtaler på sykehuset? Svaret per nå er nei. Nei, det orker jeg bare ikke! En ting er at det er smertefullt med negler som løsner og et nederlag å miste håret for tredje gang, men det som er mest vondt er at jeg ikke kan leve et normalt liv. Nå lever jeg ganske normalt og jeg vil ikke gi slipp på det!
Apropos å miste håret, jeg har kanskje skrevet det før, men jeg klarer ikke mennesker som sier:
"Det er jo bare hår da, det vokser ut igjen."
Skjønner at det er godt ment og at man forsøker å trøste liksom, men det blir feil. Nei, det er ikke "bare" hår. Kan jeg ta med barbermaskin å fjerne alt håret ditt da? Siden det "bare" er hår og det vokser ut igjen? Nei, ikke det nei.
Jeg er en fighter og jeg klarer liksom ikke å se for meg at dette er begynnelsen på slutten, men det er det vel mange før meg som også har tenkt. Skulle forresten ønske det gikk an å ikke tenke. At jeg kunne skru av hjernen når jeg går og legger meg. At det fantes en av og på knapp. Det er nemlig på natta at tankene mine er mest aktive og voldsomme. Da kommer alle scenarioer og teite tanker frem. Får jo ikke ro til å gjøre det kroppen min vil aller mest; nemlig å sove!
Nå er det virkelig høsten med masse regn og kaldere vær. Passer til tankene mine, de er i høygir nå og kommer nok til å fortsette sånn frem til slutten av november, for da får jeg resultatet av CT'en jeg tar en uke før.
Det må da komme en god bit nå? Kan jo ikke bare få biter som ikke er så veldig gode?
Krysser det jeg har her jeg sitter!
