Sjette og siste gang! Hasta la vista, baby!

Joho! Endelig! I dag var det sjette og siste cellegiftbehandling! Denne dagen har jeg ventet lenge på og den virket så uendelig langt unna 24. februar i år, da jeg fikk min første. "Skal jeg virkelig igjennom alt dette fem ganger til?", husker jeg at jeg tenkte. Men først går jeg gjennom dagen som vanlig og gjør meg noen tanker om prosessen til slutt. :-)

Mann og barn slapp meg av på sykehuset i dag også for min kjære kusine skulle ta turen fra Larvik også i dag. :-)
Jeg løp opp trappene til fjerde etasje hvor jeg tar blodprøver. I dag var det fire foran meg i køen. Jeg ankom et par minutter på åtte og tok en kølapp. Da klokka ble akkurat åtte så var det fortsatt mørkt inne på rommet hvor blodprøvene tas. Like etter kom en sykepleier i rask gange og skulle åpne døren raskt, men den var låst. Et kort og kontant "næh" kom ut, før hun snudde like raskt som hun kom og gikk avgårde. Hun kom raskt tilbake, denne gang utstyrt med nøkkel til døren, slik at hun kom inn. Det tok et par minutter før hun åpnet døren og ropte inn førstemann. Så gikk det faktisk 25 minutter til det var klart for neste! Seriøst? Ok, kan hende den pasienten var veldig vanskelig eller noe, men jeg tror ikke jeg har opplevd at et menneske har tatt så lang tid før. Det kom flere og flere til i køen også og jeg tenkte at det er dumt at bare ett menneske tar blodprøver når det er så mange som venter og det går så lang tid på en pasient. Etter ett menneske til om det heldigvis en sykepleier til og da gikk det kjappere. Var ferdig 08:40 med blodprøvene denne gangen.
Jeg tok heisen opp til sjette etasje og rakk akkurat og komme inn på rommet og sette fra meg tingene, da kusina mi skrev melding om at hun snart var på plass.

Klar og spent

Dagens rom

Dagens utsikt, med nydelig vær

Tok heisen ned i første og møtte henne og så dro vi opp til sjette igjen.  Vi rakk akkurat å komme inn og sette oss før sykepleieren jeg hadde kom inn. Forøvrig samme som jeg hadde forrige uke da det ikke ble noe. Hun kunne fortelle at noen resultater hadde kommet inn alt og at blodplatene var på et akseptabelt nivå og at man hvert fall kunne gå i gang med første del av kuren mens man ventet på de øvrige resultatene. "Jøss, det var kjapt!", utbryter jeg før jeg strekker armene i været og sier "JIPPI!". Sykepleieren sa hun skulle begynne å hente utstyret med en gang. Da var det bare å løpe og hente en kaffe kopp for å døyve den verste koffeintørsten, da jeg ikke hadde rukket å drikke kaffe før på dagen.

Deretter var det bare å få satt veneflonen og få inn stæsjet i årene for siste gang. De resterende
prøvene var også bra, så hele kuren kunne kjøres som planlagt.

Bye, bye, cellegift! Siste gang du skal i mine årer! :-)

Fikk til og med lengstlevende og greier i dag!

Tiden gikk egentlig veldig fort for jeg skravlet og drakk kaffe med kusina mi og det var kjempe koselig. Glemte litt hvor jeg var i grunn. :-)

Feiret med vann, cola og fyrstekake. :-)

Plutselig var kl 14 og jeg var ferdig og kunne dra og snu ryggen til denne avdelingen for siste gang. Jeg takket for meg til sykepleieren og takket for all hjelp. Jeg sa også at jeg var veldig fornøyd med med behandlingen og alle folkene på avdelingen,men at jeg ønsker at jeg aldri møter dem igjen. Hvert fall ikke på jobb! :-)

Dagens tommel opp bilde, litt inspirert av Miley Cyrus. :-)

Nå er jeg endelig her jeg drømte om å være i februar og det har i grunn gått veldig greit og dagene har gått fortere enn jeg forespeilet at de skulle gjøre i februar. Jeg har prøvd å leve et så normalt liv som mulig og vært med på barseltreff og festligheter så mye jeg har kunnet og orket. Tror faktisk det er en av grunnene til at dagene har gått relativt greit og raskt unna. I tillegg har jeg vært åpen om situasjonen min, noe som har fått folk til å ikke trekke seg unna, noe som dessverre ofte kan skje når en blir syk. Ikke fordi de slutter å bry seg, men fordi de fleste ikke vet hva de skal si i en slik situasjon og om den som er syk ikke gir ut noen form for signaler på hvordan de takler det og om de vil/ikke vil snakke om det, så tenker nok de fleste at det er lettere å trekke seg unna og tenker den syke kan ta kontakt.

Det er så utrolig dumt, for det er når man er i en vanskelig situasjon at man trenger støtte, hjelp og gode ord og tanker som mest! Det er bedre å sende en sms hvor man spør hvordan det går og kanskje tilbyr hjelp og selskap og så kan den som er syk heller velge å la være å svare eller svare at man ikke orker. Møter man den syke på gata så spør hvordan det går selv om man kanskje føler seg litt ukomfortabel. Den syke velger selv hvor mye han/hun vil si og utfra svaret kan du lese mye om du kan/ bør snakke om det videre. Da vet hvert fall den som er syk at noen faktisk tenker på en og bryr seg om hvordan en har det og det hjelper på for å komme seg ut av senga når man helst vil bli der i fosterstilling. Det er faktisk bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite. :-)

Jeg er sinnsykt heldig som har så mange utrolig bra mennesker i livet mitt som har hjulpet meg gjennom dette så langt! Jeg har en flott mann som jeg respekterer masse og jeg er så heldig som har han! Han er en utrolig flott pappa og mann. Han ble jo kastet ut i en situasjon han ikke hadde regnet ned han også og måtte plutselig være omtrent alenefar til to små, hvorav den minste fortsatt fikk pupp og tidligere ikke ville ha flaske! Fy søren for en kar jeg har!

"Han går som en karl
 Han ser ut som en karl
 Med en kropp som en karl
 Och han kysser som en karl ska"

(Lill Lindfors - En Sån Karl)

Nydelige blomster jeg fikk av min fantastiske mann i dag! <3

Jeg er også velsignet med to nydelige barn med de mest fantastiske smil som gir meg grunn til å stå opp av senga med godt humør og kjempe meg gjennom dritten jeg dessverre har måttet gjennom.

Vil også takke for all hjelp jeg har fått av mamma og pappa, min storesøster og svoger og tantebarn, samt svigerforeldre, svigerinne og svoger. Hadde ikke klart meg så bra uten dem.

En stor takk til søskenbarn, øvrig familie og venner for all støtte og en spesiell takk til kusina mi som har tatt turen til sykehuset to uker på rad for å holde meg med selskap, det varmer! :-)

Har også flotte kolleger som har vært der for meg og mine nærmeste kolleger er mer som venner å regne og har dratt meg med på festligheter og behandlet meg som vanlig og det har betydd mye for meg. I tillegg har de sendt varme tanker, blomster og gaver og virkelig vist at de bryr seg. Så, takk!

Er også medlem av en barselgruppe med et knippe fantastiske kvinnfolk. De har også behandlet meg som vanlig og invitert til barseltreff og overøst meg med støtte og gaver. Så en stor takk til dere også!

Til slutt vil jeg takke alle som har oppmuntret meg og som leser bloggen min. Det betyr utrolig mye for meg, for jeg har villet at noe positivt skal komme ut av dette, tross alt. Om jeg bidra til mer åpenhet og kunnskap rundt et vanskelig tema, så føler jeg at jeg har bidratt med noe og kunnet gi noe tilbake til dere alle sammen. :-)
Jeg kommer fortsatt til å skrive i bloggen om opplevelser og komme med tips til å takle dette som jeg har opparbeidet meg. Har også kontroller fremover som jeg vil skrive om.
Vil også igjen minne om at er dere noe dere lurer på, så ikke nøl med å spørre! Kunnskap er makt og lurer man på noe, så spør man! :-)

I kveld skal det feires! Skål og fyll gjerne glasset med hva som helst alle sammen og ta en skål med meg! :-)
Stooor og lettet klem fra meg! <3

Filler'n, utsettelse igjen. :-(

Æsj, altså! Blodplatene mine var for lave i dag til at det var forsvarlig å gi meg kur. :-(

Jeg ble sluppet av på sykehuset av mann og barn litt før kl 8 i dag. En av mine kjære kusiner fra Larvik skulle holde meg med selskap i dag, derfor ble de ikke med inn.
Så bar det til blodprøvetakingen. Var 4 foran meg i køen i dag, men det gikk radig, for det var to stykker som tok blodprøver.
Jeg skulle møte kusina mi utafor hovedinngangen kl 9, så jeg dro opp til sjette etasje da jeg var ferdig med blodprøvene kl 08:20. Denne gangen var det ei som jeg ikke har møtt før som skulle ha rommet mitt. Hun virket også like søt og hyggelig som alle andre jeg har møtt på avdelingen så langt. Hun viste meg til rommet og sa at nå var det bare å vente på blodprøvene.

Dette var dagens rom.

Dagens utsikt.

Jeg rakk å ta et par bilder og hente meg en kaffe før min kjære kusine sendte melding om at hun hadde kommet. Jeg gikk ned og hentet henne og vi skravla og koste oss med kaffe og hjemmelaget bounty og knekkebrød. Hadde det i grunn veldig hyggelig! :-) 

Sykepleieren kom inn og målte blodtrykket. Det var litt høyere enn vanlig, men innafor normalen og det er jo innmari bra til å være meg. Blodtrykket tør nok ikke annet enn å oppføre seg etter forrige alvorssamtale! :-)

Vi fortsatte kaffeslaberaset vårt, da plutselig jeg ser sykepleieren og legen begge komme inn. Før de rekker å si noe så utbryter jeg: "Blodprøvene var tydeligvis ikke bra siden du kommer også." Dette kommer bare spontant ut mens jeg kikker på den kvinnelige legen. "Nei, de var dessverre ikke det.", 

sier hun og går nærmere meg for å forklare. Blodplatene mine var visst på et for lavt nivå til å gi kur igjen, de var vel på 83 tror jeg og de må være på over 100 for at de skal kunne gi kur. Pokker altså! Jeg som hadde en alvorssamtale med blodplatene mine i går! Det funket ikke denne gangen gitt. Jeg liker særdeles dårlig å ha ulydige kroppsdeler (kan man kalle blodplater for det egentlig? Vel, i mangel av et annet ord, så blir det det nå hvert fall. ), så det blir nok et skikkelig oppvaskmøte i kveld for å få kustus på dem også. :-) 

Blodprosenten var visst også litt lav, men ikke så veldig at det var snakk om blodoverføring nå, men at det bør vurderes om det blir lavere. Var på 10, 3 eller noe sånt. Legen spurte om jeg hadde merket noe til den lave blodprosenten. Jeg svarte at jeg merket at jeg blir litt svimmel hvis jeg sitter en liten stund på huk og hjelper ungene med noe eller noe sånt og reiser meg ganske fort opp igjen. "Men det gjør jo også mannen min da.", legger jeg til. Legen og sykepleieren ler litt før legen bekreftet at det var et tegn og symptom. Hun lurte på også om jeg hadde vært mye andpusten i det siste. Jeg svarte nei, for jeg kunne ikke huske det sånn umiddelbart. Med en gang jeg hadde svart så tenkte jeg at jeg har vel strengt talt ikke gjort så mye for å bli litt andpusten heller. Legen kunne fortelle at det også var et 

symptom som kunne komme av lav blodprosenten, slik at jeg var obs på det. Magnesiumnivået mitt var nå normalt, så det jeg tar av tilskudd hjelper tydeligvis. Så fikk jeg beskjed om å møte opp til mandagen igjen og satse på at det går bedre da. Deretter var det bare å pakke sammen og gå.

Kusina mi og jeg bestemte oss for å ta en tur til byen. Vi shoppet og spiste litt og det er utrolig hvordan shopping hjelper mot alt! Kjente at jeg ble mindre og mindre lei meg for hver ting jeg kjøpte. Kom hjem rimelig happy for å si det sånn! :-) 

Vel, jeg er egentlig ikke så lei meg og skuffet. Jeg har jo opplevd dette en gang før, slik at jeg var litt forberedt på det. I tillegg så jeg endel blåmerker på kroppen i går og når man har lite blodplater så får man lett blåmerker. Så sjokkert ble jeg ikke. 

Noe godt kom jo ut av dagen hvert fall da. Jeg fikk vært litt sammen med min flotte, snille og nydelige kusine som jeg dessverre ikke ser så ofte som jeg skulle ønske. Hun er så grei at hun stiller opp neste uke også! Jeg fikk i tillegg ny neglelakk og håndkrem av henne. Det er jo klart at man knytter sterkere familiebånd da! :-)

I tillegg fikk jeg jo en unnskyldning å bruke for den dårlige formen min. Når jeg blir andpusten fremover ved lette fysiske anstrengelser fordi jeg er ræva trent og har ikke-eksisterende kondis, kan jeg bare sukke litt og si at det er kjipt man blir så andpusten av å ha så lav blodprosent. Genialt! :-)

Selv om jeg ikke er veldig lei meg, så må jeg avslutte med et brette-leppe bilde. Det er sånn lillebror gjør når han ikke får viljen sin for tiden og jeg fikk jo ikke viljen min i dag. Jeg ville så gjerne bli ferdig med dritten i dag, men da blir jeg hvert fall det til mandag! Sist gang dette skjedde så gikk jo blodplatene opp med 100 på ei uke. Da gikk jeg jo mye i trapper da, så jeg får gjøre dets også tror jeg.    Bare si i fra om noen der ute har mange trapper eller ei lang trapp hjemme jeg kan låne eller vet om hvor eventuelt dette kan være. :-) Må gå litt rolig da. På grunn av den lave blodprosenten selvfølgelig! ;-)

På gjensyn, hår!

På onsdag klipte storesøster og min mamma fjonene som var igjen. Storesøster syntes det var veldig stas å få lov til å klippe i mammas hår på ordentlig med ordentlig saks til og med! Mamma gikk over med maskin til slutt. Det er veldig uvant, for jeg har aldri hatt så kort hår før. Jeg var visst født med mer hår ifølge mamma. :-)

Her er rottehalen jeg hadde igjen som storesøster fikk klippe av.

Samtidig er det veldig deilig nå i varmen og jeg så ut som Gollum likevel. Ikke akkurat en sveis å trakte etter for ei dame i begynnelsen av tredve åra! Nå er hvert fall alt jevnt og kan vokse jevnt ut.

Her er restene av håret i søpla. Da er det bare å begynne fra scratch!

Storesøster synes jeg ser litt rar ut og rette etter at alt håret hadde blitt klippet bort, spurte hun meg om jeg hadde blitt gutt nå. :-)
Barn er så herlig naive og enkle på mange ting! Hadde det bare vært så enkelt, hadde det ikke vært noe sak.