Resultat ct...

I helgen var jeg i bryllup i Bergen til ei venninne jeg har kjent siden barneskolen. I Bergen var det som det ofte er, regn og sur vind. Passet i grunn humøret mitt godt. Hyggelig og koselig i bryllupet altså, men på fredag ettermiddag fikk jeg en kjip beskjed.
Fredag rundt kl 16 ringer overlegen som følger meg opp. Hun fortalte at ct bildene viste at brystet var fint og uforandret, men at det var forandringer i buken der hvor jeg har blitt operert tidligere. De kunne imidlertid ikke si noe om hva disse forandringene er for det var de ikke sikre på. Derfor vil jeg bli henvist og ct bildene sendt videre til Radiumhospitalet. Jeg vet jo dessverre hvordan det endte sist, så jeg er ikke optimistisk. Kanskje jeg høres vel negativ ut, men all tidligere erfaring tilsier at dette er dårlig nytt. Jeg har dessuten ikke noen tro på at de i Drammen er så inkompetente at de ikke klarer å si noe om hva ct bildene viser. Man har ikke lov til å gi slike beskjeder per telefon, så jeg tenker at de sier at de ikke vet, men at de har tanker om hva det er og derfor sender meg til Radiumhospitalet. Mulig at jeg overtenker, men som sagt, så er det denne erfaringen jeg har fra før.
Blodprøvene var hvert fall normale, så det er da noe. Samtidig så har det aldri vært store utslag på mine blodprøver. Den ene markøren var litt forhøyet og utenfor normalverdi, men ikke langt over. Den andre har alltid vært normal.

Er nedfor og føler meg tom, men full av tanker likevel. Tenker på alt jeg mest sannsynlig må gjennom enda en vår og sommer. I fjor gruet jeg meg aldri i grunn, for jeg visste ikke nok til å grue meg. Nå vet jeg alt om hvordan det er å få cellegift, så nå kan jeg grue meg.

Vil ikke ta sorgene på forskudd, men klarer ikke helt å se noe annet nå. Plutselig er jeg ett pr tilbake i tid og jeg kjenner på gamle tanker fra i fjor som jeg ikke hadde tenkt til å tenke igjen. Barna er mye i tankene og at hvis min tid er over nå, så vil de ikke huske moren sin. Det er vondt, særlig ovenfor lillebror fordi barseltida ikke ble som planlagt. Siste gang jeg ammet han var på Radiumhospitalet dagen før operasjonen og da oppfattet jeg liksom ikke at det var siste gangen heller. Naiv som jeg var trodde jeg at jeg kunne fortsette ammingen. Ikke lett når man ikke kan løfte og blir full av gift.
Føler meg helt sliten mentalt. Forstår liksom ikke helt. Jeg som føler at kroppen og hodet begynner å bli normal igjen. Begynte å jobbe 50% denne uka, har endelig begynt å få håret tilbake og har til og med tatt opp håndballen igjen. Endelig skulle livet gå tilbake til normalen igjen og så kommer dette. Er visst skummelt for min del å føle meg frisk, det er visst da jeg egentlig er syk.

Får prøve å samle krefter igjen og forberede meg på et tøft år igjen selv om jeg kjenner nå at motet begynner å svikte. Ikke så oppløftende innlegg dette, men deilig å få tankene ut. :-)
Vel, da er det bare å vente på brev i posten og et nytt møte med Radiumhospitalet samtidig som jeg klamrer meg til et ørlite håp om at dette er falsk alarm og kun resultat av at noen vil være på den sikre siden.

Kjøpte meg ny kjole og greier til bryllupet og siden jeg ikke har langt nok hår til spenner eller hårstrikk ennå, ble det en krans i håret av rosa plastblomster. :-)

Første og andre etterkontroll + årsdag

I dag er det 1 år siden jeg ble operert. Håper å glemme disse datoene etter hvert, for de er ikke akkurat verdt å feire, men foreløpig sitter de fast i hodet og minner strømmer på enten jeg vil eller ikke.

24/1 var det 1 år siden jeg fikk diagnosen og den dagen var jeg også full av tanker og minner som jeg egentlig ikke ville ha.

I oktober var jeg på min første etterkontroll. Heldigvis skal jeg ha disse etterkontrollene med en overlege som har fulgt meg hele veien. Mye enklere å forholde seg til ei som kjenner min historie og som jeg føler meg trygg på og som jeg også føler virkelig bryr seg. Hun kom faktisk innom en av gangene jeg fikk cellegift for å høre hvordan jeg hadde det og det mellom to operasjoner. Hun brukte altså av sin fritid for å besøke meg og det sier mye om hva slags lege hun er og at hun er genuint opptatt av pasientene sine.

Etterkontrollene består av en gynekologisk undersøkelse med innvendig ultralyd og blodprøver. Disse blodprøvene går på de såkalte kreftmarkørene. 

Egentlig så ser man på en som heter CEA ved gynekologisk kreft, men denne har jeg aldri at utslag på. Det var derimot utslag på en markør som kalles for HE4. Dette er en relativ "ny" markør som det ikke er veldig mye forsking på ennå, slik at det er ikke vanlig å teste for denne også, men i mitt tilfelle blir dette gjort, da det kun var denne som hadde utslag. Disse må sendes inn til Radiumhospitalet for analyse.

Den gynekologiske undersøkelsen så bra ut og jeg var frisk som en fisk som legen sa. Jeg måtte imidlertid vente noen dager på resultate av blodprøvene og det var en lettelse da legen ringte og sa at de var normale.

Like etter jul merket jeg en liten klump under keisersnittet. Ble selvsagt engstelig, men det at heldigvis ikke lenge til andre etterkontroll. Den var for to uker siden.

Bra med nyttig lesestoff på venterommet! :-)

Jeg fortalte legen om funnet. Hun kjente etter og sa at den lå i skjæringspunktet mellom keisersnittet og operasjonssåret, slik at det var nok mest sannsynlig arrvev, som er veldig vanlig å få. "Det sa de sist også", sa jeg og kikket på henne. Hun så på meg og skulle si noe, men avbrøt seg selv før hun sa: " Jeg tror ikke jeg kan si noe som kan berolige deg i forhold til dette, så vi koster på en ct for å være på den sikre siden." Jeg ble glad og nervøs. Glad fordi jeg ble tatt på alvor og kan finne ut med sikkerhet hva dette er, men nervøs fordi forrige opplevelse med ct ikke var så bra.
Jeg fortalte også om en annen klump, men det viste seg å være halebeinet. :-) På første etterkontroll fikk jeg henne til å sjekke noe som var en kvise. Jeg spurte om hun synes jeg er paranoid.

"Det er helt normalt å ha slike tanker etter det du har vært gjennom. Fra å være en normal kvinne i barsel, ble du plutselig nesten over natten, en kvinne med en alvorlig sykdom. Det er også nå du skal finne fotfestet i livet igjen og er da slike tanker kommer. Da du var syk, var du i kampmodus og fokuserte på å bli frisk. Det er nå som du er frisk og kan senke skuldrene t du har tid til å tenke og reflektere også, så nei, jeg synes ikke du er paranoid. Jeg tenker at du er normal."

Utrolig bra sagt og jeg aksepterer mye bedre at tankene er der nå og at jeg bare må få lov til å tenke dem. At det liksom er en del av en prosess jeg må gjennom på et vis.

Den gynekologiske undersøkelsen gikk bra og alt så bra ut på den. Jeg sa at jeg ikke hadde fått noen innkallelse til å ta blodprøver, slik at de kunne være klare til min time med legen og jeg slipper å vente på svar. Da sa hun at man ikke får innkallelse til dette, dette må man huske selv og stikke innom et par uker i forveien og ta en blodprøve. Da vet dere det folkens om dere skulle, Gud forby, havne i en slik situasjon. Det var ikke jeg klar over, men fremover må jeg skrive opp dette i kalenderen to uker før kontrolleren alarm på. :-)

I går var jeg på ct. Jeg kjente at jeg var nervøs, ja faktisk litt redd! Svette luktet det av meg også merket jeg. :-) Jeg sa fra i luka at jeg ville ha noen fra anestesi til å stikke meg og navnga ei som jobber der som stakk meg sist og klarte det på først forsøk. Det skulle noteres sa hun i luka.

Bra lesestoff på venterommet til ct også! Sexy rumpe og lår går aldri av moten selv om bladet er fra 2009. :-)

Så ble jeg ropt opp og ei hyggelig, ganske ung dame hentet meg. Hun sa hun hadde sett notatet, men hun ville gjerne forsøke en gang først om det var greit. Jeg sa at det gikk fint og at det egentlig var med menn jeg hadde dårlig erfaring. Det var både mannlig på ct og fra anestesi som ikke fikk det til sist og som fikkeg til å se ut som en årelang bruker på "Plata". :-) Hun smilte og sa at det var nok bare at årene var litt påvirket av cellegift og da kan det rett og slett være vanskelig å stikke. "Men hvorfor fikk hun dama det til på første forsøk tre dager senere da?, spurte jeg. Hun klarte ikke helt å finne et svar og bare smilte og sa at hun ikke skulle motsi meg på at jenter er best. :-)

Anestesi slapp å bli tilkalt gitt! Hun fikk det til med en gang og testet med saltvann og bittelitt kontrastvæske for å være sikker på at veneflonen satt ordentlig. Hun sa også at hun skulle kjøre kontrastvæsken med et lavere trykk for å være på den sikre siden.

Alt gikk fint og ct ble vel gjennomført. Jeg skal definitivt ha damer som gjør dette om jeg må dette igjen! Ikke for å diskriminere, men jeg orker rett og slett ikke mer smerte enn nødvendig. :-)

Veneflonen på plass

Da er det bare å vente på resultatene, mens jeg fortsetter å være litt paranoid i påvente av et bedre fotfeste, slik at datoer som i dag ikke lenger er knagger i livet mitt. :-)

Godt nytt år!

Hei og hopp og godt nytt år, kjære godtfolk! :-)

Endelig kan jeg legge møkkaåret 2014 bak meg og aldri skal jeg se meg tilbake!

Har ikke skrevet på en stund nå, men jeg har hatt litt behov for å legge alt litt fra meg og bare være tilbake i A4 igjen og være en mamma for ungene igjen. En mamma som ikke er syk.

I oktober hadde jeg min første etterkontroll, den andre hadde jeg for et par uker siden, men de skal jeg skrive litt mer om i et eget innlegg.

I november hadde jeg mitt første frisørbesøk etter at håret begynte å komme tilbake og det var faktisk stor stas! Slo til med barbert mønster i nakken og lilla tupper. Måtte ta av litt når jeg endelig hadde grunn til å dra til frisøren igjen. :-)

Stas med sveis igjen og følte for å gjøre noe litt crazy da jeg endelig var hos frisøren igjen. :-)

Ellers så var det en jul med hyggelig fokus, men travel som for de fleste andre. Er med i FAU i barnehagen som fører med seg kakesalg og juletrefest. Setter utrolig pris på at det er slike ting som er "stressende" og "problematiske".

I januar begynte jeg å jobbe igjen. 20 % og 80 % fødselspermisjon. Etter tre uker kjente jeg at dette fikser jeg rett og slett ikke. Jeg orker ikke å jobbe så lite! Rekker jo ikke å begynne før jeg må avslutte og ikke får jeg fulgt opp ting slik jeg liker, så for meg er det stressende å bare jobbe 20 % faktisk. Ettersom jeg har graderte foreldrepenger, som det heter, må jeg søke NAV på nytt og få et nytt vedtak om graderte foreldrepenger for å kunne jobbe mer. Litt mye styr, men for meg er det verdt det, for det å begynne å jobbe igjen er liksom siste steget før jeg har et normalt liv igjen. Tar sikte på å jobbe 50 % resten av permisjonen og så håper jeg å kunne være i full jobb igjen til høsten. Vil ikke gå på en smell selv om jeg føler meg fin, så tar det gradvis.

Jeg er heldig som ikke føler noen bivirkninger av nevneverdig sort. Følelsene i fingertuppene og tærne er ikke helt som før ennå, men bortsett fra det føles kroppen bra. Hekseklumpene er borte fra kroppen, men de har etterlatt et avtrykk i hodet mitt. Ikke fysisk, men psykisk. Håper at de også vil svinne hen til slutt, men kjenner at jeg nok aldri vil bli som før. Jeg har aldri vært en person som bekymrer meg og tenker på sykdom. Ikke har jeg tatt på meg selv (ha, ha, ikke tenk koffert nå) og "lett" etter abnormaliteter. Nå saumfarer jeg kroppen min hver gang jeg dusjer og får dunderen dersom jeg kjenner ting jeg ikke har kjent før. Det kan være helt normale ting og ting som skal være der og som alle har, men fordi jeg aldri har gjort dette før, begynner tankene å vandre og jeg lurer på om det er noe galt. Av den grunn har overlegen jeg går til sjekket både kviser og halebein! :-)
Dette høres sykt og paranoid ut, jeg vet, men har man ikke vært der hvor jeg har vært, så er det vanskelig å forstå. Forsto ikke slike tanker selv før, men må innse at dette er noe jeg må jobbe med meg selv med en god stund fremover. Har heldigvis en overlege som tar meg på alvor og som mener at slike tanker er helt normale. Tankens makt er ikke til å kimse av! Nå må jeg bare finne noe annet som kan lage sterkere avtrykk, slik at hekseklumpene kan slippe helt taket for alltid. Da er barna virkelig en stor hjelp! :-) Opplevelser med familie, gode venner og kolleger hjelper også.

Var heldig å få være med på en jenterhelg til Norefjell for et par helger siden og det var godt.

Nydelig vær og natur på Norefjell

Det er også godt å være i jobb igjen med fantastiske kolleger og fokus og tanker på det virkelige liv.

Back to work og lykkelig for det. Håret vokser vilt og uhemmet og jeg føler meg som et lykketroll for tida. Klager ikke da!

Det er når livet plutselig går ut av boksen at man innser at den boksen ikke er så gæern likevel. :-)