Life is like a box of chocolate

Forrest Gump er en utrolig fin film. Den har så mange temaer som man begynner å reflektere over og man ser også ting fra et annet perspektiv. Det jeg liker aller best er det kjente sitatet:

«Life is like a box of chocolate. You never know what you’re gonna get.»

Det er like enkelt som det er genialt rett og slett. Før hver kontroll sitter jeg med konfektesken og lurer på hvilken bit jeg får. I mange dager stirrer jeg på de ulike bitene, men alle er like i esken jeg har. Ikke noe mønster eller ulike fasonger og det følger heller ikke med et lite hefte som sier noe om innholdet i de ulike bitene. Kjenner på frykten over å ta en bit og kjenne vond smak i munnen når jeg tar et tygg. Samtidig gleder jeg meg, for tenk om jeg får kjenne en fantastisk god smak! Det vet jeg aldri før biten er i munnen.
Vil jeg få nougat, som er en av favorittene, eller blir det kirsebærlikør, som er noe av det jeg liker aller minst?

På forrige kontroll, i slutten av april, fikk jeg bringebærfyll. Ikke det jeg velger først og fremst, men det finnes verre biter også. Sånn medioker i grunn.
Konkret vil det si at svulsten er uforandret, blodprøvene er fine, men det har kommet en fortykning på bukhinnen. Jeg har hatt litt smerter fra og til på min høyre side, litt under navlehøyde, og det er her fortykningen også er. Legen sa at hun ikke var veldig bekymret, siden alt annet så bra ut, men at det selvsagt må følges opp. Det er jo en sjanse for at det utvikler seg til en ny svulst.
Selvsagt letter over at svulsten er uforandret og at blodprøvene er fine, men det er et men, som gjør at det ikke ble favorittbiten denne gang.

I november begynte jeg å jobbe 100 %. Da hadde jeg jobbet redusert et år. Regelen er da at man enten må over på arbeidsavklaringspenger eller jobbe fullt i 26 uker for å opparbeide seg nye rettigheter til å jobbe redusert. Jeg er i en situasjon som de fleste på min alder er i, barn i barnehage, sfo, huslån, billån, fritidsaktiviteter osv. Dette er ikke noe som er så lett å få til å gå rundt med 66 % av inntekten. Jeg og mannen har helt vanlige inntekter og samfunnet i dag er basert på at husholdningen har to inntekter. Den ene skal tjene veldig godt for at det skal gå rundt med en inntekt. Det kunne også ha godt dersom jeg ikke hadde hatt barn, men det har jeg altså. Jeg ønsker heller ikke at ungene ikke skal kunne ha aktiviteter eller nok klær og utstyr. Det er ikke barnas skyld at moren deres er syk, så jeg synes ikke det skal gå utover dem heller. Skulle imidlertid ønske at det fantes en ordning for sånne som meg, slik at jeg kunne jobbe 50 % flere år sammenhengende uten at det går ut over inntekten.
Jeg er sta og klarer 26 uker 100 %, men overskuddet er ikke så stort. Det er vel heller på minussiden. Men jeg klarte det og klapper meg selv på skuldra for det og tenker at jeg tross alt er heldig som greier å gjennomføre det. Tenk på de som er i samme situasjon som meg, men som ikke klarer det!

I sommer går turen til Danmark igjen. Ungene elsker Danmark og det gjør vi også. Denne gangen reiser vi med et vennepar som også har barn. Vi har leid et hus med lekeapparater i hagen, boblebad, badstue og 100 meter unna sandstrand på mange kilometer. Tror dette blir knall for både små og store. 😊

Fremover så skal jeg faktisk gjøre som fastlegen sa: tenke på meg selv. Skal roe ned fysisk og psykisk og bygge opp et overskudd mentalt og kroppslig.
Har lenge tenkt på å gå til psykolog og fikk fastlegen til å skrive en rekvisisjon. Problemet er at det er jo ingen psykologer i nærheten som tar i mot flere, da ventelisten er for lang. Så det blir å fortsette på egenhånd med meditasjon og andre teknikker for å bearbeide og takle alt som foregår i hodet.

Så er det bare å håpe på en bedre bit fra konfektesken til høsten. 😊