Andre runde cellegift

Samme uke som jeg får cellegift så er jeg litt sliten og fjern. Klarer ikke å se på tv eller noen slags skjermer, så det er derfor det dessverre er litt stille her på bloggen den uken. :-) Nå har det gått en uke og jeg føler meg fin, så da er jeg back in business! :-)

Mandag 17/3 var det på'n igjen inn til Radiumhospitalet for ny dose gift. Denne gangen ble min storesøster med og dette innlegget er derfor fullt av bilder, da hun gikk crazy med mobilen min. :-)
Var spent på om blodtrykket mitt ville gå i været denne gangen også og derfor ta kuren på halv speed som igjen fører til at det tar dobbelt så lang tid. Var hos fastlegen min uka etter forrige behandling for å sjekke blodtrykket mitt og da var det normalt. Det var betryggende å vite at jeg ikke går rundt med høyt blodtrykk, men samtidig så viser jo det at det er måten jeg reagerer på kuren på og da tenker jo jeg at jeg er hun som må ta alle kurene på halv speed.

Etter å ha tatt blodprøver og vært innom en lege som sa at de var fine, var det inn på rommet og starte moroa. Betryggende at samme sykepleier som jeg hadde sist møtte meg.

Jeg klarer ikke å se på når noen skal stikke meg, så jeg snudde meg som vanlig når sykepleieren skulle sette veneflonen. Min storesøster er ikke like følsom på sånne ting som meg, så hun knipset i vei. :-)

Og der var veneflonen på plass. 

Viktig å ha en positiv innstilling! :-)

Jeg fortalte sykepleieren at jeg for tre dager siden hadde begynt å miste håret og lurte på om det var noe poeng i å benytte ishette denne gangen da. Hun mente at om jeg ikke hadde brukt ishetta sist, så 

hadde jeg ikke hatt noe hår i det hele tatt og syntes jeg burde forsøke denne gangen også. Som sagt, så gjort. Jeg fikk først en tynn, rosa hette, eller hva jeg skal kalle det, på hodet. Deretter ble den som er på bildet over plassert. Det er i den kulden kommer og det ser og virker som om den er lagd av gummi eller lignende materiale. Til sist ble det tredd en slags lue på utsiden som skulle holde alt på plass og var derfor ganske stram på hodet og ble også festet med ren under haka mi.

Og der var alt på plass og koblet til maskinen. Den må ha vært på en halvtime før kuren kan starte. Det er visst den første kuren, som heter Paclitaxel, som gjør at man mister håret. I følge sykepleieren så er den visst en av de kraftigste når det gjelder det å miste håret.

Dette er maskinen som ishetta er koblet til. Jeg hadde faktisk -4,9 grader på hodet!

Den andre kuren, som heter Karboplatin, er visst den som gjør at man blir kvalm. Jeg fortalte sykepleieren om hvordan jeg hadde hatt det dagene etter forrige behandling. Sa at jeg hadde vært fyllesyk en uke. "Fyllesyk en uke?" sa sykepleieren med en rynke i panna og sa hun skulle snakke med legen og gikk ut. Jeg ble plutselig litt i tvil om hun forsto at det var en sammenligning eller om hun trodde jeg hadde drukket hele uka. Hun kjente meg jo litt fra før og visste jo hvordan jeg spøkte, men kanskje det ble en misforståelse nå?

Da hun kom tilbake hadde jeg et behov for å understreke at jeg faktisk ikke var fyllesyk, men bare at det var sånn det føltes. Hun hadde heldigvis skjønt det, men hun syntes at det var for galt at jeg skulle ha det sånn en hel uke. Jeg synes egentlig at det gikk greit og hadde nesten forventet at det skulle være verre. Sykepleieren sier at jeg som har to små barn og greier skal ikke behøve å måtte være så kvalm. Hvert fall ikke når det finnes andre typer kvalmestillende man kan prøve. Det er visst ikke vanlig å forsøke andre typer så raskt, men hun syntes jeg skulle få kunne ha kvalitetstid med barna i så mange dager som mulig, så hun ordnet opp. :-) 

Jeg skulle derfor få en pose med noe kvalmestillende intravenøst og så skulle jeg få noen andre tabletter jeg skulle ta i to dager etterpå istedet for de som jeg synes smaker så vondt. Det var jo helt greit for meg og de andre tablettene var i tillegg i sånn gelatinkapsel, så de smaker jo ingenting.

Før noe ble ført inn i årene, så skulle blodtrykket måles. Det var allerede høyere enn normalt, så dette så ut til å bli deja vu fra sist. Det var på 142/96. Veldig rart. Jeg følte meg ikke stresset og oppjaget heller og det var jo normalt hos fastlegen. Infusjonen ble satt i gang på full speed, så skulle sykepleieren måle trykket igjen etter en halvtime. Mens hun satte i gang kom legen innom og begge de to mente at det kunne faktisk være at jeg fikk forhøyet blodtrykk av de kvalmestillende tablettene jeg må ta seks av kvelden før og seks samme morgen som jeg skal ha behandling.

Etter en halvtime hadde trykket litt til 149/99. Sykepleieren ville la det gå ti minutter til før hun konsulterte legen. Etter ti minutter hadde trykket økt til 164/102. Hun gikk da til legen for å høre hva de skulle gjøre og jeg ble litt irritert inni meg og begynte å skjønne hvor dette bar. Da hun kom tilbake så sa hun at det ikke er farlig å ha litt høyt trykk en periode, men at de selvsagt har en grense. Kom jeg opp i 180, så måtte de gå ned i hastighet og det fikk bare ta den tiden det tar for det var viktig at jeg fikk kuren. Etter nye ti minutter hadde trykket faktisk gått litt ned til 163/99. Et kvarter senere ble det målt igjen, men da var det plutselig opp i 171/101. Grensa begynte farlig å nærme seg og jeg merket at jeg ble mitt frustrert. "Ditt forbanna blodtrykk, se til helvete å pell deg ned! Jeg gidder faen ikke å sitte her i like mange timer som sist" kjeftet jeg inni meg. Etter tjue minutter hadde faktisk trykket gått litt ned til 166/96. Jøss?! Funka det? Har jeg virkelig så kustus på kroppen min eller er den bare så redd for meg at den ikke tør annet enn å lystre? For tilfeldig kan det vel umulig være! :-) Ja, ja, uansett så tok jeg en runde med kjeft til blodtrykket inni meg. Trykket ble målt etter tretttifem minutter igjen og da var det faktisk helt nede i 140/92! Jippi! Jeg kunne ta kuren på full speed! Da den første kuren var ferdig, så var trykket faktisk lavere enn da jeg kom, 137/94. Så var det bare den siste kuren igjen, men den tar bare en halvtime. Ishetta må sitte på i en og en halv time etter at den første kuren er ferdig, så jeg må vente en times tid med den på etter at selve infusjonen er ferdig.

Det var ikke noe is på hodet denne gangen. Sikkert fordi jeg "bare" satt med den i fem timer denne gangen. :-) Det var imidlertid is på den ene hetta.

Det hvite rundt kanten er faktisk is!

Så kunne jeg faktisk dra hjem til "vanlig" tid, men det hadde vært en lang dag likevel. Jeg måtte være på Radiumhospitalet kl 08:00, så avreise ble kl 06:40 pga rushen. Vi var fremme kl 07:50. 15:30 kunne jeg reise meg og gå, så det ble en arbeidsdag ut av det. Gud, hvor deilig det var å komme ut i frisk luft og se den deilige vårsolen!

Siden blodtrykket mitt holdt seg stabilt og til og med gikk såpass mye ned, så skal jeg ta de neste behandlingene på mitt lokalsykehus, som er Drammen. Blir "spennende" å se hvordan det blir. Er jo greit med litt miljøforandringer når man må sitte å glo så lenge på ett sted. :-)

Så begynte håret å falle av...

Etter å ikke ha mistet håret på 17 dager, var jeg ganske optimistisk og tenkte at jeg er nok en superwoman som overvinner alle spådommer fra alt av helsepersonell om håravfall. Jeg hadde jo også tross alt sittet med ishette i 8 timer! Da jeg sto over badekaret og vasket håret på den 18. dagen, så sto jeg plutselig igjen med en stor dott i handa.

Og mer ble det da jeg børstet gjennom det etterpå. Dette var på fredag og det var lønningspils med jobben. Visste ikke om jeg ville dra for dette gikk visst litt mer innpå meg enn jeg hadde trodd det skulle gjøre. Jeg dro likevel og gjett om jeg er glad for det! Satte håret opp og var fornøyd med at det ikke syntes at endel av håret var borte. Deretter sminket meg, for om plutselig øyenbrynene og øyevippene skulle forsvinne også, så skulle jeg hvert fall ha en siste dag hvor jeg lempet på med øyenskygge og maskara. Fikk til og med en olabukse over brokkbeltet og tok på meg en ny silkebluse. Følte meg fin da jeg dro og det var en deilig følelse å kunne kle meg normalt og sminke meg til fest for hvert fall én kveld. :-)
Jeg er velsignet med flotte kolleger som ikke behandler meg annerledes og som til og med kan spøke
om sykdommen min og det setter jeg pris på. Det er sånn jeg liker det. Hadde en strålende morsom kveld selv om jeg drakk Solo. (Må innrømme at det ble en slurk rødvin, en slurk hvitvin og en slurk sprudlevann da.) Vi danset og spilte spill og jeg glemte i noen timer at jeg liksom er syk og at det bare var tre dager til ny kur.
Det er så innmari viktig å gjøre slike ting og være sosial spesielt når man er i en vanskelig periode! Det gjør noe med deg mentalt og fysisk også, så mye som jeg lo den kvelden. :-)

I går tok jeg meg en dusj og det falt selvfølgelig mer hår av. Men jeg måtte finne frem barberhøvelen og shave meg under armene! Så at leggene burde fått seg en omgang også, men det virket så poengløst når jeg likevel må gå rundt med de fantastisk lekre hudfargede støttestrømpene. Og nesehåra måtte til pers med nesehårfjerneren. Hvorfor kunne ikke de håra falt av? Hvert fall først! Det hadde jo vært innmari praktisk og ikke minst økonomisk, men nei da! Det ville jo selvfølgelig hvert altfor enkelt. Så for meg en sommer med lite å slite med på barberingsfronten, men det ser ikke
ut til at de hersens hekseklumpene kan gjøre meg en tjeneste der gitt.

 I går spurte storesøster om jeg hadde begynt å miste håret for hun hadde sett en dott i badekaret. Jeg svarte at det hadde jeg dessverre begynt å gjøre. Så ser hun på meg og sier:
"Mamma, jeg er glad i deg for det om du mister håret!"
Plutselig betydde ikke det håret noe lenger og dottene får bare falle! :-)

Operasjonsdagen

Onsdag 5/2 var dagen for operasjonen. Jeg ble vekket av en sykepleier kl 06:45. Jeg hadde sovet godt og kunne godt sovet lenger også. :-) Sykepleieren spør: "Jeg ser at du ikke ville ha noe å sove på i går, er det noen spesiell grunn til det?" Jeg svarte at det ikke var noen spesiell grunn, annet enn at jeg ikke hadde behov for det. Hun gir meg så en sobril og sier at den må jeg ta. Jeg svelger pilla og tar frem et Se & Hør. Var ikke mange sidene jeg fikk lest før jeg sovnet igjen. Våknet av at en sykepleier tar bladet ut av hendene mine og begynner å trille sengen ut av rommet. Nå bar tiden inne for operasjonen. Jeg var for sløv til å tenke ordentlig over hva som egentlig skulle skje og husker ikke turen til opersasjonssalen. Men det er vel det som er meningen med å få en beroligende pille på forhånd.

Inne i opersasjonssalen ser jeg hun anestesioverlegen jeg pratet med dagen før og hun smiler til meg. Så ber hun meg om å legge meg på siden og krumme ryggen. Det var tid for epidural. Hun stikker vel tre ganger og jeg registrerer at hun sier at hun skal forsøke en siste gang, hvis ikke det går så gir hun seg. Plutselig for jeg beskjed om å legge meg på ryggen igjen. Jeg fikk ikke med meg om hun fikk til å sette epiduralen eller ikke. Før jeg fikk spurt om det, sier en dame at jeg skulle får litt oksygen og kom med en maske mot meg. (Er ikke 100% sikker på at det var det hun sa, men det var det det hørtes ut som for meg.) Deretter husker jeg ikke noe mer.

Aner ikke hva klokka var da jeg våknet igjen. Mitt minne av rommet jeg våknet i, er at det var gult. Så kjenner jeg smerter. Hadde i grunn ventet det, men jeg var veldig overrasket over at jeg hadde mest vondt i min høyre skulder. Jo mer våken jeg ble, desto mer kjente jeg smertene. En mann i grønt kom bort til meg. Vet ikke om han sa noe til meg eller ikke, men jeg sa hvert fall til ham at jeg hadde forferdelig vondt i skulderen og lurte på hva som hadde skjedd. Jeg hadde jo blitt operert i magen, ikke skulderen! Fikk med meg at mannen sa noe om at det hadde kommet luft i skulderen, noe som visstnok var vanlig at kunne skje under en operasjon.  Så kom noen og skjøv en plate eller lignende under kroppen min. I ettertid har jeg forstått at det var noen røntgen plater eller noe sånt. Deretter duppet jeg av, våknet litt og duppet av igjen.

Etter hvert ble jeg trillet tilbake på rommet mitt. Noen dupper senere blir jeg litt mer våken og da kjenner jeg smerter i mageområdet også. De skrur opp epiduralen, men det funker ikke. Isbittesten viser også at jeg kjenner hvor kald den er overalt, noe som tilsier at epiduralen ikke funker. Skjønner hvert fall nå at meg og ting som skal stikkes inn i ryggen min virkelig ikke er venner!

De ville ikke fjerne epiduralen med en gang, men forsøke litt mer, så det var en kveld og natt med veldig mye smerter! 

Var veldig glad for at jeg hadde sagt til familie og venner at det ikke var noen vits å besøke meg denne dagen, for jeg hadde ikke vært i stand til det rett og slett. 

Farvel Fragmin!

Dagen i dag har vært en aldri så liten milepæl for meg. Siden jeg ble skrevet ut fra Radiumhospitalet, så skulle jeg ta en blodfortynnende sprøyte hver dag til pakka var tom. Det var 25 stk i pakka og i dag  ble siste stikk satt! :-)

Har vært heldig som har ei svigerinne som har tatt seg bryet med å sette en sprøyte hver dag de siste 25 dagene. Jeg er ikke glad i sprøyter og det var helt uaktuelt å sette dem selv, så da er det kjekt med helsesekretær i familien som har gjort det før. :-) Har vært veldig hyggelig med fast besøk på ettermiddagene, men jeg må si jeg ser frem til å slippe å bli stukket hver dag fremover og til at låra mine kan få igjen en annen farge enn den blå. :-) Jippi!

En nødvendighet å bli kjent med deg, men nå skal våre veier skilles for alltid. Farvel, Fragmin!

Et syltetøyglass fylt med mine brukte doser som skal leveres til destruksjon. Arrivideci!

Nei, dette bildet er ikke tatt av noen på plata. :-)

Dagen før operasjonen

Tirsdag 4/2 skulle jeg legges inn på Radiumhospitalet og opereres neste dag. Jeg pakket bagen samme morgen. Visste egentlig ikke hva jeg gikk til og naiv som jeg er så tenkte jeg at et par truser holder. Skal jo bare ta bort hekseklumpene og så dra hjem igjen. Må vel være der et par dager maks.
Storesøster ble levert i barnehagen. Barnehagen hadde blitt informert uka før om min situasjon og at jeg skulle opereres. Lillebror ble med oss.

Blodprøver og ekg skulle tas før jeg tok turen til tredje etasje for innleggelse. Ble så skrevet inn og fikk et rom i fjerde etasje. Fikk beskjed om at de som skulle operere meg ville komme innom, en fysioterapeut og en fra anestesien.

Først kom den ene kirurgen som skulle operere meg. Han var litt vanskelig å forstå, da han snakket litt gebrokkent og raskt. Fikk med meg at de skulle fjerne det som var oppdaget på ct/mr og at de også ville fjerne eggstokker, livmor og alt det der. Det var ingenting som tydet på at det var kreft i disse delene, men de ville fjerne dette for sikkerhets skyld og for at disse delene er det jo lett at det kan komme tilbakefall i. Jeg var forberedt på dette på forhånd også, da jeg hadde blitt forespeilet at dette ville bli fjernet da jeg fikk diagnosen. Heldigvis hadde mannen min og jeg blitt enige om at to barn holder, slik at dette var ikke noe traumatisk for meg selv om jeg bare er 31 år.

Litt senere kom det ei som var overlege på anestesien. Hun forklarte at jeg skulle få epidural. "Hæ? Skal jeg ikke få narkose?" Utbryter jeg. Hun ler litt og sier at jeg selvfølgelig får narkose under operasjonen, men at hun skal sette epiduralen slik at jeg har den til etter operasjonen. "Hvorfor trenger jeg det etterpå da?", spør jeg. "Det er jo et stort inngrep og du kommer til å ha endel smerter, så det er for at du ikke skal ha det så vondt etterpå.", svarer anestesioverlegen.
Jeg tar meg i å smile litt. Det er liksom så komisk alt sammen. Her sitter jeg og føler meg frisk som en fisk, men det sier visst at jeg er alvorlig syk. Har ingen smerter i kroppen, men i morra kommer
jeg visst til å ha så vondt at jeg behøver epidural for å dempe de verste smertene. Det ble liksom too far out there for meg rett og slett at jeg klarte ikke helt å forholde meg til det i grunn.
"Vil det virkelig gjøre så vondt at det er nødvendig med epidural da? Jeg har jo tatt keisersnitt og det syntes jeg ikke var vondt i ettertid."
Anestesioverlegen tar et dypt åndelig og kikker litt rundt seg før hun svarer. Skjønner nå i ettertid at hun ikke ville drepe min dumhet og naivitet i forhold til dette ved å beskrive hvor vondt det faktisk er, men samtidig ville hun ikke lyve til meg heller. Til slutt sier hun: "Altså, et keisersnitt er liksom litt kjipp kjapp, mens dette er jo en litt mer omfattende operasjon. Men det er jo ikke sikkert at du opplever det som så smertefullt."
Jeg fortalte at jeg fikk epidural ved min første fødsel og at han som skulle sette den den gangen måtte bruke over en time fordi jeg hadde så rar rygg. Anestesioverlegen sa at hun syntes ryggen min så normal ut, men at hun ikke skulle holde på og holde på om hun ikke fikk det til. Det skulle jeg få slippe. Fortalte også om reaksjonen jeg fikk på spinalbedøvelsen ved keisersnittet og at det var viktig for meg at de visste det og fulgte ekstra med. Det beroliget hund eg med at de skulle og jeg følte
virkelig at hun tok meg på alvor.

Så kom det en fysioterapeut. Hun ga meg et ark med øvelser som jeg skulle gjøre i dagene etter operasjonen mens jeg var sengeliggende. Hun gjennomgikk disse og viste hvordan jeg skulle gjøre dem.

Til slutt kom den andre som skulle operere meg. Dette var hun samme som undersøkte meg første gang jeg var på Radiumhospitalet og som ga meg diagnosen. Det var i grunn betryggende at hun også skulle operere meg synes jeg, for hun fikk jeg god tillit til og jeg stolte på henne. Hun også forklarte hva de skulle fjerne. Operasjonen var vel satt til to og en halv time, men hun sa at den kunne bli lenger, avhengig av om de fant mer eller ikke og hvor lett det var å fjerne alt etc. Jeg så på henne og hørte alt hun sa mens hun kikket alvorlig og "legete" på meg. Klarte fortsatt ikke å ta hele situasjonen ordentlig til meg. Dette kan da ikke gjelde meg? Jeg er da ikke syk! Hun hadde en pause i det hun sa og kikket på meg som om hun ventet spørsmål fra meg. Hadde heller ikke denne gangen så mange
spørsmål, men også denne gangen datt det bare ut et av meg. "Du, jeg lurer på en ting. Mens dere likevel holder på der nede, kunne dere ikke tatt litt fettsuging samtidig?"
Jeg tror ikke det var dette hun hadde ventet seg at jeg skulle spørre om! :-) Hun smilte litt forsiktig og så nesten litt flau ut før hun sa at jeg ville nok trenge det jeg hadde til jeg skulle gjennom en tøff cellegiftbehandling. Ja,ja, var jo verdt et forsøk! :-)

Mannen min og lillebror dro så hjemover for å hente storesøster i barnehagen. Det var siste gang jeg fikk ammet lillebror. Tenkte ikke så mye på det da, men kjenner det er vondt nå når jeg skriver om det. Hadde vel en eller annen vrangforestilling om at jeg kunne fortsette å amme på en eller annen måte. Det er vel like greit tenker jeg for skulle jeg ha innsett det den dagen hadde jeg brutt sammen og jeg tror det hadde gjort både kropp og sinn stresset og ute av stand til å takle det som skulle skje dagen etter.
Fikk besøk av min søster på ettermiddagen og fikk ledd og spydd ut litt galgenhumor om hele
situasjonen som ufarliggjorde alt sammen. Hun hadde med blomster og vase, men de måtte hun ta med seg da hun dro, for vi ble gjort oppmerksom på av sykepleieren at det ikke er lov med noen slags blomster på Radiumhospitalet. Jeg tok bildet av dem da, så jeg kunne se på dem på mobilen. :-)

Deretter var det tid for å ta en tur på klysterrommet. Tror kanskje ikke jeg behøver å gå i detalj her, men kan jo nevne at rommet besto av en benk og en do...

Så ble jeg sendt i dusjen og jeg fikk beskjed om å ta med en liten elektrisk barbermaskin som jeg måtte bruke på dåsa. Det kunne visst ikke være for mye hår der når de skulle operere. Jada...Etter svangerskap, fødsel og en tid med endel å tenke på, så har ikke akkurat det vært et prioritert område for å si det sånn. Det gikk litt tid gitt, men jeg fikk det godkjent av sykepleieren på første forsøk. :-) (Ja, hun måtte inspisere etterpå.)
Så gikk jeg på rommet og så på Grey's. En sykepleier kom inn og lurte på om jeg ville ha noe å sove på. Jeg sa at det trengte jeg ikke. "Er du sikker? De fleste pleier å ta imot det.", sier sykepleieren. "Jeg er sliten tobarnsmor, så jeg sover hvor som helst og når som helst!", svarte jeg og smilte. Sovnet som en stein like etter.

Min kampsak og kvinnesak

Først av alt: Gratulerer med dagen alle dere strålende kvinner der ute! :-)

Hadde ikke jeg dratt til en privat klinikk og tatt en ordentlig gynekologisk undersøkelse med ultralyd, så hadde jeg mest sannsynlig sittet "lykkelig" uvitende den dag i dag.
I min barselgruppe, så var det flere som hadde hatt seksukerskontroll hos fastlegen sin og da hadde de bare hatt en samtale med legen. Ingen form for undersøkelse what so ever og bare litt smalltalk om fødsel, amming og hverdagen med en baby.
Jeg spurte min egen fastlege også om hva rutinene ved en seksukerskontroll hos han er. Han sa at også hos han var det en samtale og ingen gynekologisk undersøkelse.
Forstår at mange ikke synes en gynekologisk undersøkelse er så innmari kult, men det er så innmari viktig. Spesielt etter en fødsel med så mange forandringer kroppen er gjennom både fysisk og hormonelt. Det er også mange som ikke har lyst til å gå til fastlegen for dette. Jeg personlig synes det er greit å gå til en egen klinikk for gynekologiske undersøkelser og har alltid gjort det. Både fordi jeg synes rett og slett det er greit å slippe å tenke på at legen har sett meg der nede når jeg er der for influensa og fordi det er greit å få undersøkt de mest private delene av noen som virkelig vet hva de driver med. Men det å gå til en privat klinikk er jo dyrere. Jeg har vel betalt rundt 700 kr. Jeg synes det er verdt det og spesielt i dag som jeg vet hvor mye det kan ha å si.

Min kampsak og kvinnesak er derfor at alle kvinner burde få gratis gynekologisk undersøkelse på en gynekologisk klinikk seks uker etter en fødsel. Dette skal jeg få til!

Har ikke alle detaljer klare på hvordan jeg skal få det til, men jeg vet at jeg skal få gjennomført det. Noen som har ideer om hvordan man kan gå frem?

Ha en fortsatt flott kvinnedag alle der ute! :-)

Fra fødsel til hekseklumper

En vakker og varm augustdag i 2013 kom sønnen min til verden. Svangerskapet hadde gått greit og fødselen gikk varte bare i tre og en halv time fra vannet gikk og det var en positiv opplevelse egentlig. Hvertf fall med tanke på hvordan det gikk da storesøster kom til verden, men det er virkelig en historie for seg selv som jeg kanskje skriver om en annen gang.

Det var en overgang å gå fra ett til to barn, men det var hyggelig og vi følte oss som en komplett, lykkelig familie dog litt slitne. :-)
Seks uker etter en fødsel skal man jo til den såkalte seksukerskontrollen. (Jeg var litt treig med å få bestilt time, så for å være korrekt så hadde jeg en undersøkelse etter åtte uker. Kaller det likevel for seksukerskontroll fremover.) Jeg bestilte time hos en privat klinikk og tenkte ikke noe mer over dette annet enn at dette er noe man pleier å gjøre og som også er lurt etter en fødsel. Dessuten trengte jeg resept på minipillen. Mannen min og jeg er enig om at to barn holder og ville ikke ta noen sjanse! :-)

I midten av oktober er det tid for seksukerskontrollen. Gynekologen sier hun ser en cyste bak livmoren. Hun sier at det er ikke unormalt å få cyster, særlig i forbindelse med svangerskap med mye hormonforandringer og ting som skjer med kroppen. Hun sa også at de er som oftest ufarlige, som regel fylt med vann og mange forsvinner av seg selv. Deretter sa hun at det var et eller annet med cysten hun fant som gjorde at hun ville at sykehuset også skulle se på den og ville derfor henvise meg dit. Jeg måtte også ta noen blodprøver før jeg dro. Fikk faktisk også et ultralydbilde av cysten som hun ville jeg skulle ta med på sykehuset, slik at de kunne sammenligne med det de fant. Hun avslutter timen med å si at dette er helt s ikkert ikke noe, men at hun ikke hadde følt seg komfortabel med å ikke få noen andre til å se på meg også. Det aller siste hun sier er: " Nå må ikke du gå rundt og tenke på dette her og tro at det er noe farlig, jeg vil bare være på den sikre siden. "
Sorry, men det var for sent. Kverna hadde allerede tatt et par runder i hodet.

" Herregud, det er kreft! " Det var faktisk det første jeg tenkte da gynekologen nevnte cyste. Litt vel
 krisemaksimering og dommedagstanker kanskje? Helt enig, men det bare datt inn i hodet mitt liksom og jeg klarte aldri helt å slippe den tanken heller. Skummelt, for jeg pleier ikke å være en person som tenker negativt. Mannen min har faktisk kjeftet på meg en gang for at jeg er så: "Jævla positiv hele tida!" :-) (Skal sies at dette skjedde en gang for lenge siden og jeg kan forstå at det kan være irriterende å ha en superivrig, sprudlende partner som bare ser de rosa skyene når man selv har en dag hvor man bare ser de mørke. )
Venner og familie prøvde å berolige meg og mange kom med storier om folk de kjente og seg selv som hadde hatt cyster som var helt ufarlige, fylt med vann, lett å fjerne, ble borte av seg selv osv. Jeg prøvde å ta det til meg og overbevise meg selv, men den første tanken lå liksom i hjørnet av hjernen på lur hele tiden.

1. november var turen kommet til å bli undersøkt på sykehuset. Hun jeg egentlig skulle til var visst syk, men hun som var der virket hyggelig og flink, så det spiller vel ingen rolle tenkte jeg.
Etter hun har undersøkt meg så sier hun at hun ikke kan si helt hva denne cysten er, men at det nok
ikke er noe farlig. "Du er jo så ung og når man oppdager slikt i din alder er det som regel ikke noe farlig. Men fordi cysten er såpass stor, så må vi sjekke den jevnlig, sånn hver tredje måned."
Så flere blodprøver før jeg dro.

Bare en måned etterpå skulle jeg på ny kontroll på sykehuset. Denne gangen var det hun som egentlig skulle undersøkt meg sist. Hun kunne heller ikke si noe om hva dette var etter en undersøkelse. Hun ville ta flere blodprøver og at jeg skulle ta en ct.
For ordens skyld så var alle blodprøver jeg hadde tatt hittil normale.

Fikk ct før jul og det gikk greit. Bare en trommel som gikk akkurat over overkroppen, så ikke noe å få klaus over. Fikk injesert kontrastvæske i armen og merket ikke noe annet enn at jeg ble litt varm plutselig litt overalt liksom. Også der nede. Vil ikke si at det føltes som jeg tisset på meg, men det var i nærheten. Dette ble jeg også advart om på forhånd av de som jobbet der og det var egentlig greit å bli forberedt på akkurat det. :-)

Bare tre dager senere ringer hun som undersøkte med sist og som henviste meg til ct for å fortelle om resultatet av ct undersøkelsen. Det hun sa var i grunn ganske ullent. Man kunne fortsatt ikke si akkurat hva dette var, men det var i tillegg funnet en klump rett under keisersnittet, som ble gjort med storesøster i januar 2010. Alle blodprøver var normale. Hun sier at hun skal henvise meg til mr og at jeg vil bli overført til Radiumhospitalet, slik at de vil ta fremtidige undersøkelser og avgjørelser.
Radiumhospitalet ja...det var faen meg det jeg visste! Plutselig ble den første tanken en sannhet igjen.

Mr ble gjennomført rett over nyåret. Guri land og det bråker! Selv med hørselvernsklokker med radio, så bråket det innmari. Hadde det kanskje vært noe annet enn skurrete P1 med et sånt volum som gjør at du akkurat ikke får med deg hva som blir sagt, så hadde det kanskje vært mitt bedre. I tillegg så er mr maskinen mye lenger og trangere, slik at hele kroppen min lå inni unntatt hodet. Jeg får ikke lett klaus, men kan skjønne at noen kan få det når de skal ta mr.

Ca to uker etterpå skulle jeg inn på Radiumhospitalet for undersøkelse. I brevet sto det at jeg skulle møte opp på avdelingen for gynekologisk kreft. Plutselig var ikke ordet bare i hodet mitt, men nå var det til og med skrevet ned. Satt lenge med innkallelsen og stirret på det ekle ordet.
Det første hun på Radiumhospitalet sa var at hun ville poengtere at jeg ikke har en kreft diagnose selv om jeg er der og at det ikke er funnet noe hittil som tyder på at det er kreft. Mr bildene sa ikke noe mer en ct i grunn og blodprøvene var normale. En ubehagelig og grundig gynekologisk undersøkelse ble også gjort hvor hun også tok biopsier fra skjeden. I forkant av dette fikk jeg en adrenalin sprøyte satt rett i dåsa! Det er ikke mange som kan skryte av det! Hadde jeg vært singel, så ser jeg helt klart for meg at dette hadde vært et supert sjekketriks og en skikkelig bra ice breaker! :-)
Hun snakket om kanskje endometriose eller arrvev eller noe sånt om det som lå rett under keisersnittet og jeg skulle ned til ultralydrommet og ta biopsier av den. Cysten bak livmoren ville de ikke stikke hull på for biopsi, da de ikke vet hva det er, men hun regnet med at det kunne være en sammenheng, selv om det er to uavhengige klumper.
Fikk beskjed om at jeg skulle få svar innen ti dager.

Ti dager senere er jeg igjen på Radiumhospitalet. Denne gangen for svaret på biopsiene. Er egentlig ikke nervøs for jeg hadde greid å overbevise meg selv om at det selvsagt bare var arrvev under keisersnittet. Det er jo naturlig i grunn!
Får akkurat satt meg ned da samme overlege som undersøkte meg begynner å si: " Det var virkelig ikke det jeg hadde trodd. Det er derfor jeg heller ikke har ringt deg, for dette har jeg ikke lov til å ta over telefonen. Det er dessverre kreft." Hører mannen min begynner å grine ved siden av meg.
"Faen! Det var jo ikke det hun skulle si! Det var ikke dette jeg hadde planlagt!"
Overlegen stirrer på meg og jeg føler hun venter at jeg skal spørre om noe. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal spørre om og det eneste som detter ut av munnen min er: "Kan jeg dø?"
"Ja det kan du. Men det er ikke livstruende for deg nå og du er satt på venteliste for operasjon. Du vil nok bli prioritert, men det er likevel mange som venter, så det tar nok ca to-tre uker før du vil bli operert."
Jeg hadde ikke så mye å spørre om der og da og fikk tlfnr til legen som jeg kunne ringe om jeg kom på noe. Var først helt tom og apatisk, men så kikket jeg bort på sønnen min som var med og da bare begynte gråten å strømme og det var vanskelig å slutte. En sykepleier tok oss med på et lite rom for å gi informasjonsskriv og svare på eventuelle spørsmål jeg hadde. Jeg hadde ingen og klarte ikke å se på alle skrivene. Hun fulgte med til der man tar blodprøver for jeg måtte visst ta noen før jeg dro. Mannen min og jeg gråt hele veien hjem og nesten hele kvelden. Vi visste heller ikke hva vi skulle si til storesøster, så vi klarte å ikke vise henne at vi var triste. Senere på kvelden, etter at ungene hadde sovnet, begynner mannen min å gråte og sier at det skulle vært han som fikk dette istedet. Jeg svarer da: " Nei, det er mye bedre at det er meg for jeg tåler det, men det hadde ikke du gjort!" Han kikker opp på meg og vi begynner å le. Fra det øyeblikket sluttet vi å være lei oss og bare fokuserte på at dette skulle gå bra. Vi brettet opp ermene og var klare for det som måtte komme.

Første uka etter første kur

Våknet ca kl fire på natten etter første kur. Jeg måtte tisse, men kjente i tillegg at jeg var kvalm.

Jeg har to typer kvalmestillende tabletter. Den ene skulle jeg ta en tablett om morgenen og en om kvelden de to første dagene etter kuren (Prednisolon) og den andre typen kunne jeg ta to av ved behov, men ikke mer enn fire ganger om dagen.(Afipran)

Tenkte at det er jo for tidlig til at jeg kan ta den jeg skal ta om morgenen og de andre skal jeg vel ta først etter jeg har tatt den andre. Det ble til at jeg ikke tok noen tabletter midt på natta og det tror jeg var dumt.
Våknet vel rundt kl ni igjen og da er jeg glad jeg var føre var og hadde satt en bøtte ved siden av senga. Det ble en tur nedi bøtta, men det ble ikke like voldsomt som når jeg har omgangssyke. Middagen fra dagen før fikk være igjen og det kom egentlig bare vann. Rimelig glad for det, for med mitt operasjonssår som strekker seg fra puppene og ned til tissen, så følte jeg meg ikke klar for å bruke mye tid oppi bøtta. Jeg snudde meg raskt mot mitt lille apotek på nattbordet hvor pilleboksene sto på rekke og rad. Kastet meg over boksen med Prednisolon og fikk hivd en tablett i munnen. Det paradoksale her er at de tablettene smaker så innmari vondt at friske mennesker kan bli kvalme av disse. De burde heller bli kalt kvalmefremkallende i grunn.
Seriøst, hva er greia med å lage kvalmestillende som smaker så vondt at når man trenger dem er det omtrent umulig å holde på dem? Ny kampsak begynner å forme seg i hodet merker jeg... :-)
Vel, det gikk som det måtte; pilla kom like fort ut som inn. Scenarier om sprukket operasjonssår og tarmer som bare tyter ut av det begynte å poppe opp og jeg kastet i meg to Afipran. De smaker heldigvis ikke noe og de hjalp veldig fort. Jeg gikk fra å være sykt kvalm til å være uggen og det var deilig.

Skal jeg forsøke å sammenligne det med noe, så må det være å være skikkelig fyllesyk. Man kaster opp litt og bruker egentlig hele dagen på å ligge mer eller mindre i fosterstilling i senga mens man er uggen og ute av stand til å forholde seg til resten av verden. For svimmel og fjern til å lese eller se på tv også. Måtte få mannen min til å ta opp Grey's. Når du føler deg for dårlig til nå se på Grey's til og med, da er det rimelig heavy! :-)

Kastet ikke opp noe mer den dagen og har faktisk ikke gjort det siden heller. Jeg var flink og fikk stappet i meg mat selv om jeg var uggen. Var ikke akkurat fysen på de sunne tingene (ref fyllesyk) så det gikk i ristet brød med syltetøy, pizza, salte kjeks og knekkebrød med skinkeost. Men som jeg leste på kreftforeningens nettsider, så er det viktigste AT jeg spiser enn akkurat hva når jeg er uggen. Tror det reddet meg fra å bli noe dårligere, det at jeg faktisk fikk trøkt i meg noe.

Resten av uka var jeg uggen og måtte ta afripran en til to ganger om dagen, men det gikk greit og fra torsdagen så oppholdt jeg meg også nede i stua og fikk sett ungene. Fireåringen holdt show med dans og trylling for meg, jeg leste bøker for henne og vi så på barne tv sammen. Ikke så veldig action, men jeg fikk hvert fall tid med henne og vært sammen med henne det jeg orket.
Den ene kvelden vi ser på barne tv sammen, så sitter hun tett inntil meg i sofaen og lener hodet mot den ene siden av magen min og så sier hun: " Å mamma, å sitte sånn inntil deg og kose er det beste jeg vet!"
Kjente en liten tåre som trillet da, men det var en god tåre. En tåre som minnet meg på at det er de nære, dagligdagse ting som teller i det store og det hele og at selv om jeg ikke kan delta slik jeg vil for tida, så kan jeg likevel være en god mor og skape gode minner i en tid hvor man tenker at det egentlig ikke er mulig.

Første cellegiftbehandling

Mandag 24/2 fikk jeg min første cellegiftbehandling på Radiumhospitalet. Følte meg egentlig klar og ikke nervøs. Ble som vanlig møtt av en hyggelig sykepleier.

Det må jeg bare få sagt; utrolige nydelige mennesker som jobber på Radiumhospitalet! Alle jeg har hatt med å gjøre har vært fantastiske og selv om jeg skulle vært hele opplevelsen foruten, så har de hvert fall gjort at jeg har følt meg ivaretatt, hørt og sett oppi alt dette.

Fikk først en varmeflaske på hendene for da er det visst lettere å sette veneflon. Er ikke glad i sette det akkurat, så det var faktisk det jeg gruet meg mest til. Det hadde jeg ingen grunn til! Tydelig at de er mer drevne der enn på føden for jeg merket nesten ikke at hun satte den inn en gang.
Deretter fikk jeg en ishette på hodet. Hadde fått info på forhånd om at dette kunne fungere for noen med tanke på hårtap og bestilte at jeg ville prøve dette. Det er jo bare hår og det vokser jo ut igjen, men hvis jeg kan unngå å miste det, så vil jeg jo prøve. Ser liksom ikke for meg at jeg kommer til å kle å være skallet og jeg tror også at jeg vil se sykere ut og dermed også kanskje føle meg sykere. Så for meg på forhånd at en ishette ville være kald, men at den faktisk var på minus fire og en halv grad visste jeg ikke! Klarte lett å holde hodet kaldt for å si det sånn! :-)

Jeg skal visst ha to kurer. Den første tar ca tre og en halv time og den siste tar en halv time og så må man skylle mellom, så rundt fire og en halv time måtte jeg regne med å være der.
Første kur ble begynt og ble injesert på halv speed først. Blodtrykket mitt ble målt underveis og det var litt høyt. Så satte de på full speed og da gikk blodtrykket enda høyere opp og sykepleieren måtte gå og konsultere en lege. Det ble bestemt at det måtte settes ned til halv speed igjen og så sjekkes. Blodtrykket gikk litt ned igjen og stabiliserte seg, men var litt høyt. De ville ikke øke igjen og dermed måtte jeg få hele kuren på halv speed og dermed også bruke dobbelt så lang tid!
Dette resultere også i at ishetta måtte sitte på i åtte timer. Sykepleieren måtte faktisk børste is av håret mitt da hun tok av hetta! :-)
Ellers hadde jeg ikke noen reaksjoner på kuren og følte meg ikke noe uvel der og da. Var selvsagt kjedelig å være der i så mange timer, men det gikk greit og jeg merket ikke noe til det høye blodtrykket selv. Det var nok sånn min kropp reagerte på cellegiften.
Mannen min varde og holdt meg med selskap da og de hadde faktisk nettbrett på avdelingen som vi fikk låne, så litt tid ble slått ihjel med dem også.
Var ferdig kl 18 og da var det å få hentet begge ungene som var plassert hos hvert sitt sett med besteforeldre. Var ikke hjemme før nærmere 20:30, så sliten etter en lang dag. Merket at jeg var litt løs i magen før jeg la meg, men bortsett fra det så kunne jeg ikke merke at kroppen reagerte på cellegiften. Sovnet raskt og hadde satt frem en bøtte ved senga i tilfelle jeg ville trenge den. Det er umulig å vite på forhånd, så dagene fremover ville vise hvordan akkurat jeg ville takle giften kroppen min var tilført.