Jeg er Oda, 82-modell og mamma til storesøster og lillebror. Har en tøff periode i livet mitt nå, da jeg fikk diagnosen bukhinnekreft i januar 2014.
I mars 2015 fikk jeg konstatert tilbakefall. I juli fikk jeg beskjed om at svulsten vokste trass cellegift og at jeg ikke har en lang fremtid. Får behandling som skal forlenge livet så lenge som mulig. Dette er ikke godt nok for meg, så jeg undersøker muligheter i andre land. Jeg skal bli frisk samme hva de sier!
Bloggen handler for det meste om dette nå, men satser på at det vil bli en standard mammablogg etter hvert. :-)
Grunnen til at jeg er så åpen og ærlig om hva som skjer med meg for da, er at jeg ønsker at det blir mindre tabu rundt det å ha kreft. Vil ufarliggjøre det litt, slik at det ikke skal være så vanskelig for folk å ta kontakt med noen som har kreft.
Om det er noen som lurer på noe eller trenger noen å snakke med, så ta gjerne kontakt! Jeg kan treffes på: odafossum@gmail.com
Hei Oda, jeg kom tilfeldigvis innom bloggen din. Jeg ser du ikke har blogget siden forrige måned, jeg håper det går bra med deg?
SvarSlettJeg har selv fått uhelbredelig kreft. Tykktarmskreft med spredning til lymfer, men de sier jeg kan leve lenge med dette, og kanskje i fremtiden vil de finne en kur? Jeg vil helst ikke tro på legene, for jeg føler meg fortsatt ganske frisk. Har hatt 4 kurer nå og tålt de veldig bra, har ikke mistet håret engang, så det er luksus. Jeg er selv småbarnsmor, og det er det verste med sykdommen. Det er ikke så farlig med meg egentlig, jeg tenker mest på de som blir igjen, om mannen min takler å være igjen alene med de to små, og de små som er så avhengige av meg... Kreft er en forferdelig sykdom. Men vi må bare leve i nuet og nyte hver dag vi får sammen. Jeg håper jeg blir frisk, men statistikken er imot meg... Krysser fingrene for at du og blir frisk :) Klem
Hei! Takk for melding. Jeg var på ny CT på tirsdag og skal få resultatet av denne i morgen. Vil derfor skrive et nytt innlegg i morgen om hvordan det går for da vet jeg mer, men jeg håper at jeg får beskjed om at hekseklumpene har gitt opp. :-)
SlettTøft å lese historien din. Kjenner igjen tanken om at det er barna man tenker mest på.
Jeg vet ikke så mye om typen du har, men det er uansett viktig å være positiv. Selv har jeg heller aldri følt meg syk noen gang og jeg lever sånn jeg føler meg. Selvsagt vet jeg at hekseklumper er alvorlig, jeg er ikke naiv, men jeg velger hva jeg vil fokusere på også.
Ei venninne av meg sa til meg en gang at det er vitenskapelig bevist at humler ikke kan fly. Det hjalp veldig og jeg bestemte meg for å være en humle jeg også. :-)
En annen venn sa også at statistikk er noe som er basert på ting som allerede har skjedd. Ja, det kan jo si noe om hva som har skjedd tidligere, men det behøver jo ikke å fortsette å skje. Man vet også lite om hva slags mennesker som er i statistikken og deres historie. Hver historie er unik og man kan aldri vite utfallet. Man må bare la være å sammenligne seg med andre, men leve og være seg selv og tenke at jeg er meg og trenger ikke å havne i samme statistikk.
Jeg mener ikke å gi falske forhåpninger og jeg kjenner heller ikke deg og din situasjon. Men jeg vet at det er så innmari viktig å ha troen, pågangsmotet og positiviteten. Ja, man kan bli skuffet, men det er bedre enn å leve som om det allerede er over. Dette vil familien og omverdenen merke og ikke minst din egen kropp.
Jeg har aldri meditert eller noe sånt, men hver kveld før jeg sovner legger jeg hendene på magen og ber hekseklumpene om å pelle seg vekk for her er de ikke velkomne og at de pokker meg ikke vet hvem de kødder med. :-) Høres sikkert sykt ut, men det føles som om jeg gir kroppen en pep-talk og at det hjelper litt. Det velger jeg hvert fall å tro. :-)
Det er, som du skriver, en forferdelig sykdom, men den skal ikke knekke oss. Ok, kanskje den vil forkorte livet, men den skal ikke knekke oss. Vi skal skape gode minner med barna våre som de kan huske med smil og varme om det så går et år, to år eller 50 til.
Jeg er åpen med ungene om at jeg er syk. Det tror jeg er viktig. Lillebror på to skjønner jo ikke alt, men storesøster som blir seks i januar skjønner mye og har også vært med på cellegiftkur. Håper du involverer ungene slik at de ikke føler seg utelatt, men det velger du selvfølgelig selv.
Sender deg mange varme tanker og klemmer!
Hvis du ønsker å skrive mer til meg, men mer privat, så er du hjertelig velkommen til å gjøre det til odafossum@gmail.com