Jeg forsøker å beherske meg nå, men Nav gjør meg deprimert og måten de opptrer på er utenfor min fatteevne.
Heldigvis har jeg ikke hatt veldig mye kontakt med Nav. Hadde jeg hatt det, så hadde jeg blitt ufør og rusmisbruker av et eller annet slag.
Hadde egentlig ikke tenkt til å skrive et litt negativt innlegg om Nav, for jeg har alltid tenkt at de gjør så godt de kan og at det er altfor mange som klager litt unødig på Nav. Nå skjønner jeg hver og en som klager på Nav og jeg klarer rett og slett ikke å prøve og være positiv til dem. Hvert fall ikke nå! Det toppet seg nå denne uka, men begynner fra begynnelsen.
Det gikk ganske raskt fra jeg fikk diagnosen til jeg skulle opereres. Jeg ble sykemeldt av legen på Radiumhospitalet samme dag som jeg fikk diagnosen. Hun sa til mannen min at hun ikke kunne sykemelde han, men at han måtte dra til sin fastlege. Han gjorde det. Fastlegen sa at han ikke kunne sykemelde mannen min lenger enn 14 dager, for da fikk han Nav på nakken. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre og vi måtte gjøre noe kjapt for jeg skulle snart opereres og deretter gjennom cellegiftbehandling. Jeg ringte Nav og forklarte dem situasjonen. Hun jeg snakket med kom ikke med så mange gode forslag. Det var snakk om velferdspermisjon og omsorgslønn som kunne søkes om, men dette ble for korte dager og for dårlig lønn til at det kunne være aktuelt for oss. Hun mente at det beste ville være at mannen min tok sin fedrekvote. Plutselig skulle jeg legges inn og vi visste ikke annen råd enn å bare søke om at mannen min tok fedrekvoten slik at han kunne være hjemme med sønnen vår på lovlig vis mens jeg skulle inn på Radiumhospitalet. Da måtte jeg også søke om utsettelse av min permisjon. Mange papirer å fylle ut dagen før jeg skulle legges inn i tillegg til at Nav måtte ha underskrift av min arbeidsgiver på at de var informert om at jeg skulle ha utsettelse og skriv av en lege om at jeg ikke var i stand til å ta vare på mitt eget barn. Puh!
Så kom sykehus, cellegift og alt det der. I mai gikk pappapermen ut og i april begynte vi å lure på hva vi skulle gjøre. Jeg hadde fortsatt to måneder med cellegift igjen i tillegg til at man er litt sliten i etterkant og hadde ikke nubbsjans til å kunne ta meg av sønnen min alene. Jeg kunne så vidt ta vare på meg selv. Vi snakket med kreftkoordinatoren og hun ordnet et møte med Nav. Saksbehandleren var for så vidt hyggelig og sa i begynnelsen av møtet at Nav ville gjøre det de kunne for å få til en best mulig løsning for oss og være fleksible. Dette endte med to løsninger egentlig. Enten måtte mannen min ta min permisjon eller begynne å jobbe. Fikk i tillegg beskjed om at vi kunne jo spe på med ferie. Jada, andre som blir syke i ferien sin får den tilbake, mens vi som er syke må bruke ferien på å bli friske... Ekstremt fleksibelt... Vi spurte om hva om han ble syk og fikk sykemelding? Nei, blir han syk så blir han syk, var svaret vi fikk. Vi tenkte derfor at vi kunne dra til legen og få en sykemelding på grunn av midlertidig livsfaseendring eller hva det heter. Hvert fall til sønnen vår skulle begynne i barnehagen i august. Legen sa at han kunne gjerne skrive sykemelding pga vår lissituasjon, men han var redd han kom til å få den i retur av Nav. Vi sa da at vi hadde snakket med Nav og at de der ikke sa noe om at en sykemelding ville bli problematisk.
To uker etter legebesøket hvor mannen min fikk sykemelding for en måned, snakket vi med kreftkoordinatoren. Hun skulle finne ut videre gangen i papirmølla til Nav i forhold til utsettelse av de resterende fem uker med pappaperm. Hun ringte tilbake etter å ha snakket med Nav. Det viste seg at Nav hadde forkastet sykemeldingen. De godtok den rett og slett ikke fordi det gikk ikke an å være syk mens man har pappaperm. Han behøvde jo ikke å være sykemeldt for å ta seg av barnet når han hadde pappaperm. Skjønner jo på en måte det, men han måtte jo ta seg av meg også. Vi forsøkte å forklare Nav dette, men fikk til svar at de ikke tok hensyn til meg. Enten så måtte han også få en funskjonsbeskrivelse om at han også var for syk til å ta seg av sønnen vår, for da kunne de godta sykemeldingen, eller fortsette pappapermen. Nok et eksempel på den enorme fleksibiliteten de viser. Det første var jo ikke noe alternativ, vi skjønte jo hva som mest sannsynlig ville skje om han også fikk svar på hvitt at han ikke kunne ta vare på barna. Vi fikk imidlertid beskjed fra vårt lokale Nav kontor at dette hadde nav sentralt bestemt, men at de ville godkjenne sykemelding etter at pappapermen var over. De kunne altså godkjenne dette flere uker på forhånd muntlig, men ikke før pappapermen var over. Mannen min fikk aldri beskjed om dette. Aldri et brev fra Nav som sa dette. Tilfeldig at vi fikk vite dette gjennom kreftkoordinatoren. Utrolig uprofesjonelt å ikke informere oss om dette. Vi trodde jo at alt var i orden.
Forvirret? Vi også og skuffet, men vi orket ikke å styre mer og gjorde som de sa.
I august begynte sønnen vår i barnehagen og mannen min begynte i jobb. Jeg har sakte men sikkert fått mer energi og jobbet meg oppover fysisk og psykisk. I utgangspunktet kan jeg være sykemeldt i ett år. For mitt vedkommende vil det si ut januar. Jeg vil imidlertid begynne å komme i et normalt liv igjen. Jeg har ferie og 20 uker mammaperm tilgode. Jeg kunne tatt mammapermen fra januar, men tenkte jeg skulle ta ferien og så mammaperm ut året. Deretter kunne jeg tenke meg å begynne og jobbe 20% fra nyttår og mammaperm 80%. Jeg dro på jobb og ordnet med ferie fra 1/10 i fem uker. Deretter tok jeg kontakt med kreftkoordinatoren og lurte på om hun kunne finne ut hva jeg skulle gjøre for å ta mammaperm fullt fra november og ut året og jobb/mammaperm fra nyåret. Svaret jeg fikk sjokkerte meg.
Det viste seg at mine sykemeldinger fra mai ikke var registrert, slik at jeg har at permisjon fra mai. Det er nemlig to ulike systemer og disse har ikke snakket sammen. I tillegg har ikke Nav sendt meg skjemaer som jeg skulle ha fylt ut. Var ikke hele poenget med dette Navet at alt skulle samles, slik at systemene skulle snakke sammen? Dessuten så snakket de tydeligvis sammen min da mannen min ble sykemeldt i pappaperm. Men da var det jo til Navs fordel at de snakket sammen. I mitt tilfelle så er det til Navs fordel at de ikke snakker sammen. I følge kreftkoordinatoren så beklager Nav at dette har skjedd og det skal nok mest sannsynlig ordne seg. Jeg må bare fylle ut noen skjemaer og dra til legen og få en ny funskjonsbeskrivelse.
Er jeg urimelig som synes at dette er urettferdig? Jeg synes det er frekt at Nav ber meg om å rydde opp i deres feil. De kan selv ta kontakt med legen min. Jeg orker virkelig ikke å for tredje gang be om å få svart på hvitt at jeg ikke er i stand til å ta vare på barna mine. Det synes jeg er ufattelig tungt faktisk. Jeg vil se fremover, begynne i jobb, få et normalt liv igjen. Ikke fly rundt og rippe opp i det som har vært.
I dag fikk jeg skjemaene i posten. Jeg skjønner ikke hva jeg skal fylle ut engang. I tillegg må jeg dra til min arbeidsgiver og få underskrift fra dem også. Vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om jeg orker alt det styret. Hva synes dere? Er jeg bare veldig hårsår i mine korte hårstrå for tiden eller burde faktisk Nav ordne opp i dette selv? Trenger noen råd!
