Jeg startet med feber torsdag og fredag før påske. Pleier sjelden å ha feber, så paranoiaen fikk et tak på meg. Hadde også en dag med magesmerter. Kjente at jeg fikk vondt der hvor svulsten er og oppover mot lunga på min høyre side. Akkurat der hvor jeg fikk beskjed om at de hadde vært å fjernet ting med laser under operasjonen. Begynte å tenke at det var små sår som nå av en eller annen grunn begynte å sprekke opp. Gikk og la meg. Fant ikke noen god stilling å ligge i. Lå jeg på høyre side, dovnet den. Lå jeg på venstre side, så dovnet den. Lå jeg på ryggen så dovnet korsryggen. Tenkte at nå hadde det spredd seg til skjelettet og at det var derfor det dovnet.
Heldigvis gikk det over etter et par dager. Var nok influensa som så mange andre rundt meg hadde. Følte meg litt dum etterpå som hadde de tankene jeg hadde. Som om jeg hadde mannesjuken. :-)
Etter en uke fikk jeg krystallsyken. Dette har jeg fått en gang før etter feber. Tåler ikke så godt å ha feber tydeligvis. Godt jeg ikke har det så ofte. Husket noen øvelser fra sist og så har jeg en dyktig fysioterapeut til søster som masserte og viste meg flere øvelser. Heldigvis gikk det bare tre-fire dager med svimmelhet. Akkurat i tide til ny jobbuke. :-)
Vi var i skogen og fant kvister til det tradisjonelle påsketreet vårt, som ungene pynta helt selv. Det var stas.
Langfredag ble tilbragt på fjellet hvor Lillebror sto på ski for første gang. Han fikk spent på skia og så begynte han bare å gå. Må si han så langt ser ut til å være et naturtalent på ski. Den nye Martin Johnsrud Sundby kanskje? Eller det må nok bli Petter Northug når jeg tar temperamentet i betraktning. :-)
På Lillebrors avdeling har de hatt Karius og Baktus som tema i år. Dette har vært stor stas og vi var på forestilling på lørdag. Det var veldig spennende, men det var litt skummelt å gå bort til Karius og Baktus etterpå. Det var det bare Storesøster som turde.
Lillebror snakker fortsatt mye om tannlegen, Jens, mora til Jens og Karius og Baktus. Middagen i dag ble fortært til toner fra Lillebror: "Hei hurra hurra hurra. Vi to har det jammen bra." Osv.
Helsemessig er det i grunn ikke så mye nytt for tida. Bortsett fra at jeg tenker det verste bare jeg har litt vondt i magen, ryggen eller hodet. Sånn vondt som alle har innimellom. Ikke noen stor greie eller store smerter heller, men nok til at ekle tanker sniker seg inn i hodet. Fornuften sier jo at det er influensa, magevirus eller at jeg er sliten etter jobb, men det er den bittelille tvilen og paranoiaen som klarer å få overtak noen ganger. Men det må jeg nok bare venne meg til, for det vil nok alltid være sånn. Det er nok en av forbannelsene til hekseklumpene, at de kødder med hodet ditt.
Hadde behandling med Avastin i går.
Kaffen på sykehuset er virkelig ikke noe å juble over, så det blir medbrakt. Må ta urinprøve før hver behandling med Avastin, så da går det fra en kopp til en annen, bare en tur innom kroppen først. :-)
Ble en grov bom i går som resulterte i en litt hoven og blå arm.
Det har vel blitt den femte så langt i år. Går bra, merker ikke så mye, men har blitt litt sår i nesa igjen og blør lett neseblod. Det er satt opp en behandling til om tre uker og så får vi se hva som skjer videre. Skal ha ny ct 19. april og har time på Radium for å få svar 28. april. Håper bare at jeg slipper å begynne med cellegift igjen. Nå har jeg begynt å få litt hår igjen og neglene begynner å ta en naturlig form igjen. Liker det sånn, har virkelig ikke lyst til å gå tilbake til å være skalla og ha løse, verkende og væskende negler. Frister liksom ikke. Samtidig er jeg vel forberedt på alt. Alt fra det definitivt verste til det litt mindre ille. Jeg har ikke forberedt meg på noe positivt for det tør jeg ikke etter de nedturene jeg har hatt. Da blir jeg ikke skuffet og desto mer glad dersom det skulle på mirakuløst vis komme positive beskjeder.
Det så veldig dramatisk ut å være alvorlig med blod rennende fra nesa, så jeg tenkte å ta en Tone Damli med tunga ut. Blir liksom ikke like kult. Ser også at det var godt jeg ikke hadde tunga ut på andre sida for det hadde sett ekkelt ut! :-)
Jeg jobber nå 80 %. Fra mai må jeg uansett jobbe 100 %,så da er det greit å trappe opp så overgangen ikke blir så stor. Hvorfor, sier du? Jo, for nå har jeg snyltet på NAV snart et år og da er det på tide å ta seg sammen eller gå endel ned i lønn. Eller arbeidsavklaringspenger som det heter. Samfunnet i dag er basert på at man har to inntekter når man har huslån og unger, så for mitt vedkommende er det bare å brette opp ermene.
Det er fint å gå på jobb og være sammen med kolleger og tenke på andre ting. 60 % føltes egentlig bra. Da jobbet jeg tre dager i uka og hadde en dag mellom å hente meg inn på. Kjenner at 80 % egentlig er litt over smertegrensa, så er spent på hvordan 100 % vil føles. Vel sånn er systemet. Det er vel lettere å prøve og flytte den smertegrensa enn å krangle med NAV. Tar gjerne imot tips om noen vet om smutthull. :-)
Det var status per i dag, så skal jeg bli flinkere til å oppdatere og skrive oftere. Har fått flere tilbakemeldinger fra kjente og ukjente som leser bloggen min og det er veldig hyggelig. Visste ikke at så mange leser det jeg skriver, så takk til dere der ute. :-)
Sier igjen, at dersom det er noen som lurer på noe eller har forslag til noe jeg skal skrive om, så ta gjerne kontakt. Legg igjen en kommentar eller send mail til odafossum@gmail.com
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar