Hjernen er alene

Jeg ligger i sengen. Kroppen er trøtt og sliten. Vil sove. Hjernen er alene med hjernen. Hjernen vil ikke sove. Vil ha selskap. Kroppen er slapp og vil være i fred. Vil ligge uforstyrret og samle krefter til en ny dag. Hjernen prøver å få liv i kroppen, men blir avfeid. Hjernen liker ikke den manglende responsen og begynner med sleipe triks. Den begynner å tenke tanker som er vanskelig for kroppen å ikke respondere på.
- Låste jeg ytterdøren?
Kroppen vet at at den gjorde det, men hjernen sår såpass mye tvil om det at kroppen må stå opp for å sjekke. Selvsagt er døren låst og kroppen går sliten og litt irritert tilbake til sengen. Hjernen gir seg ikke.
- Ble kokeplaten skrudd av?
Igjen vet kroppen at den gjorde det. Fornuften blander seg inn og sier at koketoppen skrur til og med av seg selv etter en viss tid. Hjernen spinner videre på tvilen og konsekvensene det kan få hvis koketoppen står på hele natten. Igjen drar kroppen seg ut av senga, går ned trappen og finner koketoppen...avslått. Enda mer irritert legger kroppen seg i senga igjen. Hjernen skjønner endelig at kroppen ikke gidder å bli lurt mer. De neste forsøkene blir blankt avvist og hjernen kjenner at det er i grunn tid for hvile.
Nå er imidlertid kroppen hevngjerrig. Nå er kroppen tørst. Hjernen vil ikke stå opp, men kroppen står på sitt behov for vann. Opp av senga, ned trappa igjen og innta et glass vann.
På plass i senga igjen vil kroppen kvitte seg med vannet. Hjernen orker ikke stå opp igjen, men kroppen truer med å slippe ut all urin i senga. Nå kobler fornuften inn igjen og deretter er det opp igjen på do.
Endelig er kroppen og hjernen enig om våpenhvile og begge er klare for å sove. Ikke lenge etter begynner vekkerklokka å blande seg inn.

Sånn går no dagan. Eller rettere sagt nettene...

(Bilde funnet på Pinterest)