Innkallelse Radiumhospitalet

I dag var den der i postkassen. Brevet med " Oslo Universitetssykehus" på utsiden av konvolutten. En konvolutt jeg hadde håpet på å aldri se igjen. En konvolutt jeg så omtrent ukentlig i den verste tiden av mitt 32 årige liv. En konvolutt som vekket de vonde følelsene fra den tiden til live igjen. En konvolutt av angst, sinne, usikkerhet, kvalme, men også litt lettelse. Lettelse fordi jeg har fått en dato å forholde meg til. Alt det andre sier vel seg selv.

Det som står igjen som er vanskelig nå er hva datoen vil bringe. Vil denne datoen bli enda en dato med vonde minner? Vil den representere en ny epoke med sykehusbesøk, nålestikk og hårløshet? Enda en vår og sommer preget av å sitte i skyggen (bokstavelig talt også) av sitt eget liv hvor man lever etter verdier på blodprosent, blodlegemer, crp og alt det der som jeg har så lite interesse av i grunn og som jeg ikke har mye lyst til å bli "god" på igjen?

Torsdag 12. mars får jeg vite det. Eller hvert fall mer. Heldigvis ikke så lenge til, men lenge nok til at tankene utvikler diverse teorier. Teorier som ikke er på den lyse siden. Gruer meg mye mer nå enn før forrige gang. Da var jeg så innstilt på at det ikke var noe skummelt. Nå vet jeg dessverre av erfaring at jeg kan ta så innmari feil. Liker ikke å ta feil. Hvert fall ikke når man blir så himla skuffa og føler at alt faller sammen. Nå er jeg mer forberedt på det verste og det er i grunn dumt. Bedre å være uvitende når det gjelder slike ting har jeg funnet ut.

Vel, det er bare å vente. Får ikke gjort annet, men jeg er veldig dårlig på å vente. Sover dårlig, er uvel, mer irritabel og rastløs. Jeg har det best på jobb og trening. Da må jeg fokusere på noe annet og det behøver jeg virkelig.

Oppdaterer så snart jeg har vært på Radiumhospitalet. Står i brevet at jeg skal til samtale og undersøkelse, så får vi se hvordan veien blir videre.

Vil denne datoen bli en dag med glede og lettelse eller ny sorg?