En ny vår

Tirsdag 19. april tok jeg en ny ct. Hadde time på Radiumhospitalet for å vite resultatet av den på torsdag, altså 9 dager etter. 9 dager med venting. 9 dager med fundering. 9 dager med neglebiting. 9 dager med svarte tanker. Dette er det verste. Tida med venting og hvor man lager scenarier i hodet om hvordan timen på Radiumhospitalet blir. Som oftest ikke med positivt utfall. Har dessverre så mange dårlige erfaringer at det er det verste jeg venter. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves sies det. Men for den som venter på noe vondt, er ventetida tortur. Det er en lettelse når ventingen er over, selv om det man venter på er noe man helst vil slippe.

I innkallelsen står det aldri hvilken lege jeg skal til. Dagen før tenkte jeg at jeg skulle ringe avdelingen for å høre hvilken lege jeg får denne gang. Er vel oppe i 10 eller 11 ulike og etter en ufyselig opplevelse med en av dem i fjor sommer, så ville jeg hvert fall forsikre meg om at jeg ikke fikk den legen igjen. Fikk beskjed om at avdelingen hadde telefonstengt og at jeg måtte ringe dagen etter. Ringte på morgenen torsdag siden jeg ikke hadde time før kl 14:30. Avdelingen hadde visst telefonstengt den dagen også.... Hvordan er det egentlig mulig? Må bare si at avdelingen for gynekologisk kreft på Radiumhospitalet virker veldig dårlig organisert.

I skranken på avdelingen sier jeg i fra at jeg har kommet. Spør samtidig hvilken lege jeg er satt opp til. Blir litt lettere til sinns når jeg får vite at det er en lege jeg har hatt positiv erfaring med tidligere og som jeg har håpet på å få igjen.

Jeg satt på venterommet og følte meg så kvalm at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Hvorfor tar det så lang tid? Er det så dårlig at de må gå gjennom mange ganger hvordan de skal legge det frem?
14:50 kommer legen selv til venterommet og henter meg. Hun ser så alvorlig ut synes jeg. Hvorfor det? Vi setter oss ned. En sykepleier er også der. Så sier legen at det kommer en sykepleier til. To sykepleiere? Det har jeg aldri opplevd før. Hvorfor er det nødvendig? Er det så ille? Den andre sykepleieren kommer og legen sier at hun har tenkt mye på meg og gledet seg til å treffe meg. Hæ? Hvorfor det? Jeg ser nok forvirret ut der jeg sitter. Mannen min også.

Deretter fortsetter hun med å fortelle at jeg er en god kandidat for en studie som skal begynne snart. Jeg må imidlertid ta en ct til og noen blodprøver som sammen med tidligere biopsier skal sendes til USA, hvor det skal tas en endelig avgjørelse på om jeg kan bli med i studien. Sykepleieren som kom sist er en studiesykepleier og kontaktperson for studien. Dette var en studie med en type immunterapi. Denne har visst hatt god effekt på føflekkreft og lungekreft, men nå skal det gjøres en studie om den kan ha effekt på andre typer også. Det er ikke sikkert den vil ha noe effekt på meg, men i aller beste fall kan den være helbredende. Jeg skulle snakke mer med studiesykepleieren etterpå og få mer informasjon.

"Jeg har flere gode nyheter" sier legen. "Ct bildene viser at alt er uforandret siden sist og det er jo veldig positivt i seg selv."
"Oda, du smiler jo ikke du, så jeg får smile litt for deg."
"Sorry, men jeg fikk en kjip beskjed i fjor og har litt vanskelig for å legge den helt fra meg og skeptisk til alt som blir sagt liksom."
"Skjønner det og jeg har snakket med den legen som sa det og fortalte at man ikke kan si sånt. Det er skjer jo så mye for tida og stadig nye medisiner og behandlinger dukker opp. Fikk da beskjed om at man er så redd for å snakke om døden, men jeg gidder ikke å ta på meg en sort kappe og snakke om døden med mine pasienter. Jeg er her for å lede pasientene gjennom dette og forhåpentligvis gjøre dem friske. Det er jobben min."

Wow! Hadde stor respekt for henne fra før, men der begynte jeg faktisk å gråte. Ikke fordi jeg var lei meg, men fordi jeg skjønte at her satt det en engel foran meg. En lege som heier på meg og som aldri gir meg opp. Hun sa at jeg hadde veldig god effekt av Avastin og at vi alltid kunne gå tilbake til den dersom andre ting ikke hadde effekt mens andre muligheter blir utforsket.
Det siste legen sa til meg var: "Dette skal nok gå bra. Jeg har kontroll, Oda."

De siste dagene har jeg kjent at skuldrene har sluppet seg litt ned. I fjor tok jeg kontrollen selv for det var ikke noe hjelp å få hos Radiumhospitalet følte jeg. Nå er det noen som tar ansvar og kan ta over kontrollen. Det var akkurat som om hun kunne lese meg og visste at det var dette jeg trengte å høre. For et fantastisk menneske og det skulle noteres i min journal at jeg ville ha henne fast fremover.

Studiesykepleieren snakket litt med meg om studien og jeg fikk litt info som jeg skulle lese hjemme. Måtte også skrive under, men fikk ikke lov til å gjøre dette før dagen etter. Sendte inn skjema i går og fikk telefon i går om at jeg er satt opp til ct 11. mai.

Så er det å vente igjen. Men denne gangen venter jeg på noe godt. Det sies også at USA er mulighetenes land. Nå gjelder dette så til de grader for meg også. Håper at landet har muligheter for meg også og at jeg ikke venter forgjeves.