Denne gangen måtte jeg dra alene. Mannen min skulle egentlig være med, men på lørdag fikk lillebror klort ham i øyet. Han dro på legevakta og det viste seg at han hadde en rift over hele øyet. Han fikk en salve og en beskjed om at det kom til å gjøre innmari vondt et par dager. Han har hatt fryktelig vondt og klarte ikke å se ordentlig. På det andre øyet har han hatt en skade for mange år tilbake som gjør at han bare har 60% syn på det øyet. Derfor var det uaktuelt å kjøre bil. Jeg kjørte derfor først storesøster i barnehagen før jeg kjørte til sykehuset for cellegift.
Etter å ha tatt blodprøver, gikk jeg til gynekologisk dagavdeling hvor jeg skulle få cellegift. Jeg hadde aldri vært der før, så jeg gikk litt søkende nedover gangen på leting etter en resepsjon eller et annet sted hvor det sto jeg skulle henvende meg. Stoppet ved et rom som så ut som et vaktrom. Der så jeg tre damer som pratet sammen. Hun ene avsluttet samtalen da hun så meg, reiste seg opp og spurte: "Er det Oda?" Jeg svarte ja. Sykepleieren sa deretter at hun bare skulle hente noe, så kom hun. Jeg var litt tidlig ute og sa at jeg kunne bare vente litt. Men det gikk bra, sa sykepleieren og tok meg med på et rom med en sofa i som vi satte oss ned i for å prate. Det var tydelig at hun hadde lest journalen min og det var veldig betryggende.
Deretter fulgte hun meg til rommet mitt. Ja, jeg fikk faktisk et eget rom med tv og greier. :-) Ikke det at det er så fryktelig mye spennende å se på på dagtid da...
Fikk på meg ishette her også. Temperaturen var mye lavere her, men jeg synes ikke det føltes sånn på hodet. Enten er maskinen annerledes eller så har jeg bare blitt herdet. :-)
Jeg spurte sykepleieren om det faktisk var mulig å gå gjennom alle kurene uten å miste alt håret og det sa hun at var mulig. Derfor fortsetter jeg med ishette så lenge jeg har såpass igjen på hodet at det ikke ser teit ut. Vet at det bare er hår, men jeg føler meg ikke syk og skulle et speilbilde av en skallet meg stirre meg tilbake, så hadde jeg med ett sett syk ut. Da hadde plutselig alle kunnet se på meg at jeg egentlig er syk og det vil jeg ikke. Jeg føler meg normal og da vil jeg se mest mulig sånn ut også.
Blodtrykket ble målt hver halvtime. Jeg hadde høyt blodtrykk da jeg kom denne gangen også, så det styrker mistanken om at jeg får høyt blodtrykk av Prednisolonen som jeg må ta seks av kvelden før kur og seks av morgenen på kurdagen. Blodtrykket holdt seg stabilt, selv om det var høyere enn normalt, slik at kuren kunne heldigvis gjennomføres med normal hastighet. Jeg hadde dessuten en samtale med blodtrykket mitt kvelden før. Kanskje det også hjalp? :-)
De to andre sykepleierne på avdelingen og vakthavende lege kom innom og presenterte seg og legen sa at hun overlegen som undersøkte meg sist og som henviste meg videre til Radiumhospitalet, ville komme innom når hun var ferdig med operasjonen hun holdt på med.
Overlegen kom inn og lurte på hvordan det gikk med meg. "Jeg har tenkt så mye på deg siden sist! Har de tatt godt vare på deg på Radiumhospitalet?" Det var så utrolig hyggelig av henne og jeg så at hun mente det også.
Jeg ble vist til en buffet, i mangel på et annet ord. Det var en sånn på barselavdelingen også husker jeg. Det var forskjellig slags pålegg i kuvert, brød, rett i koppen poser, saft, kaffe og te. Her kunne jeg forsyne meg med det jeg ville. Ikke luksus, men mer enn godt nok for en dag. Jeg ble også tilbudt middag rundt kl 13, men jeg takket nei til det da sykehusmiddag ikke fristet sånn veldig. Litt for kort tid siden jeg spiste endel av det, men kanskje neste gang. :-)
Alt gikk egentlig som smurt denne gangen. Ingen overraskelser av noe slag og ingen ubehag. Hun sykepleieren som jeg hadde var også utrolig dyktig og jeg følte meg i gode hender og kunne bare slappe av.
Plutselig var jeg ferdig og veneflonen kunne tas ut. Sykepleieren trykket fast en stund på handa min etter hun hadde tatt ut veneflonen. Så la hun handa ned på senga mens vi pratet. Vi pratet og kikket på hverandre, da jeg plutselig kjente noe vått mot handa mi og kikket ned på den. Der lå den i en dam av blod gitt! Det gikk over etter litt mer trykking. Det var vel det mest dramatiske som skjedde og det er jeg glad for. :-)
Så var det å hente storesøster i barnehagen, handle og lage middag.
Hadde en utrolig positiv opplevelse på Drammen og de som jobbet på avdelingen jeg var på var bare helt utrolige. Man merker at de virkelig bryr seg om jobben sin og gjør alt de kan for at pasientene skal ha det best mulig.
Jeg kan vel si at jeg nå har endel erfaring med helsevesenet og møtt mange mennesker som jobber i helsevesenet. Utfra mine erfaringer, så må jeg bare si at helsevesenet får mye ufortjent negativ oppmerksomhet. Helsevesenet og NAV er egentlig ganske like, det er ikke menneskene det er noe feil med, men selve systemet.
Ble ikke like mange bilder denne gang, det er litt vanskeligere når man må gjøre det selv. Fikk øvd meg på å ta selfies da, med varierende hell! :-)
Det var litt nedtur i går å måtte til ny kur for jeg har hatt et par gode uker og til og med glemt hele greia i blant. Så skal jeg liksom bli dårlig en uke igjen. På søndag og i går sa jeg til meg selv at denne gangen gidder jeg bare ikke å bli dårlig. Jeg skal fortsette som de foregående to ukene og være oppegående. Nekter å måtte være sengeliggende, spise ristet brød med syltetøy og bli svimmel av skjermer.
Jeg tror jeg må ha oppdratt kroppen min veldig godt, for det virker som den hører på meg. :-) Jeg sov litt lenge i dag etter en slitsom dag i går, men er ellers som vanlig. Ikke noe kvalm, kan spise det jeg vil og har kost meg med Grey's på tv. :-)
Håper det kan være slik resten av gangene jeg har igjen også, for det gjør det så mye lettere og jeg kan være mer sammen med barna.
Blir spennende å se hvordan resten av uka blir, men jeg har bestemt meg for at den blir bra, så da gjør den nok det. :-)
Hvordan går det nå da? Oppdater bloggen igjen. Skriv om kreftkordinatoren, møter med NAV etc ec. Masse nyttig å dele med andre.
SvarSlettKlem Tuvis