Like før jul i fjor, begynte storesøster å spørre om døden. Det kom litt brått på mannen min og meg og vi visste ikke helt hvordan vi skulle svare på alle spørsmålene. Vi visste at vi ikke ville lyve og skape en illusjon som slår henne i trynet når hun blir eldre, men samtidig ville vi ikke gå i detalj heller.
"Mamma, kommer du til å dø?"
"Ja, når jeg blir veldig gammel så. Alle mennesker gjør det."
"Kommer jeg til å dø også?"
"Ja, når du blir veldig gammel, men det er jo kjempe lenge til."
Jeg trodde jeg svarte ganske greit, men svaret mitt ble etterfulgt av tårer, redsel og panikk og storesøster løp rundt og ropte: "Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke dø!"
Hva har jeg gjort nå? Så for meg en innkallelse fra barnehagen i nærmeste fremtid fordi storesøster gråter og sier at jeg sier at hun skal dø.
Min søster har eldre barn enn meg og har vært gjennom døden-fasen. Hun skaffet seg "Døden boka" og den fikk jeg låne da jeg spurte om råd til hva jeg skal si og ikke uten å skremme henne.
Det er veldig greit å ha en bok å lene seg på når det gjelder temaer som er litt vanskelige. Når det er sagt, hvorfor er det så farlig å snakke om døden egentlig? Døden er jo en like naturlig del av livet som en fødsel. Sånn er naturens gang. Det har alltid hvert sånn og kommer nok alltid til å være sånn. Selvsagt er det trist når noen man er glad i dør, men ingen overlever livet. Sorg er en del av menneskenes register av følelser og man må tørre å kjenne på hele registeret sitt. Hvis ikke man tør det, så tror jeg at sorgen kapsler seg inn til en hard klump inni kroppen som ligger der på lur hele tiden og man klarer liksom ikke å slippe seg helt fri. Sorgklumpen holder en tilbake. Tør man å kjenne på sorgen og føle den følelsen helt ut, så tror jeg at ja, det gjør fryktelig vondt og man gråter
kanskje en stund. Men så går det faktisk over og man kan gå over til å tenke på mennesket som gikk bort med glede og smil og det tror jeg er befriende.
Oi, dette ble visst plutselig veldig filosofisk! :-) Over til bøkene igjen.
"Døden boka" er en bok som forteller om døden på en enkel og litt morsom måte og besvare de fleste spørsmålene barn har om dette. Den inneholder også enkle tegninger som passer bra til teksten.
Storesøster kan plutselig si: " Når noen dør, så kan man også for eksempel si at nå har Ragnar tatt på seg trefrakken." Kanskje ikke et uttrykk som så mange bruker lenger, men man trekker jo på smilebåndet og det blir ikke så alvorlig lenger. Kanskje man burde begynne å bruke det mer?
Jeg har veldig sansen for diktet som står på baksiden av boka. Det oppsummerer i grunn det hele og ufarlig gjør døden.
Den dagen mannen min og jeg fikk vite at jeg hadde kreft, så snakket vi også om hva vi skulle si til storesøster. Vi ville være åpne med henne, men ikke gjøre henne redd heller. Vi bestemte oss for å ta det litt gradvis. Vi sa heller ikke noe før to dager før jeg skulle legges inn til operasjon. Hadde vi sagt det mye før tror jeg hun hadde bare fått lenger tid å gruble på og å si noe som er for langt frem i tid tror jeg er dumt. En fireåring har jo ikke samme begrep om tid. To dager tenkte vi var passe, for da kom det ikke for brått på, hun fikk tid til å stille spørsmål, men samtidig var det ikke noe som var fjernt inn i fremtiden et sted. Vi sa da at mamma har blitt syk og må på sykehuset. Mamma har noen klumper inni magen som legen må operere bort. Første umiddelbare spørsmål var:
"Må de skjære i magen din, mamma?"
"Ja, de må det for å ta ut klumpene."
"Men tenk om de ikke klarer å få deg sammen igjen da! Jeg er så redd for det!"
"Legene som skal operere meg har gjort det så mange ganger før, at dette klarer de fint."
Siden var det ikke flere spørsmål om det.
Etter at jeg kom hjem etter operasjonen, så måtte vi jo fortelle at mamma skulle gjennom cellegiftbehandling. Det var liksom mer komplisert og vanskeligere å forklare syntes vi. Heldigvis hadde en sosionom på Radiumhospitalet sendt meg to bøker i posten: "Da pappa'n til Johanne hadde kreft" og "Kjemomannen Kasper og jakten på de sure kreftcellene." Begge bøkene har hjulpet oss veldig med å forklare det med kreft og cellegift på en måte som storesøster kan forstå.
Boka er skrevet av mamma'n til Johanne som syntes det manglet litteratur for barn om emnet da pappa'n til Johanne hadde kreft.
Boka inneholder bilder fra perioden denne familien måtte forholde seg til kreft og viser og forklarer da pappa'n var på sykehuset og fikk cellegift, da han var sliten etter behandling og at han mistet håret.
Bak i boken så er det noen råd til foreldre om hvordan man skal snakke med barna om kreft og om hvordan man skal involvere dem osv. Nyttige tips som er kjekt å ta med seg.
"Kjemomannen Kasper og jakten på de sure kreftcellene" tar nærmere for seg selve cellegiftbehandlingen og hvordan den virker både på kreftcellene og resten av kroppen.
Denne boka er litt mer barnslig i utforming i både språk og tegninger, noe som er midt i blinken for vår fireåring. Hun forstår det som står i boka og jeg tror det også gjør at hun forstår lettere hva mamma'n sin må gjennom.
"Har du sånne sure kreftceller i magen, mamma?"
"Ja, det har jeg."
"Får du kjemomenn på sykehuset som skal ta de bort?"
"Ja, det gjør jeg og når jeg har fått seks behandlinger er de sure kreftcellene borte og mamma er frisk!"
Vi fikk denne brosjyren av kreftkoordinatoren i kommunen og den er laget av kreftforeningen. Den inneholder endel god informasjon om det å fortelle barn om kreft og hvordan de kan reagere.
Bak i brosjyren er det en liste over litteratur om vanskelige temaer som er skrevet for barn. Vi ga denne brosjyren til barnehagen til storesøster, da de spurte oss om vi visste om noe litteratur på området. Vi fikk også et ekstra eksemplar av "Kjemomannen Kasper og jakten på de sure kreftcellene" på Radiumhosptalet som vi kunne gi til barnehagen.
Gode tips!
SvarSlettKlem fra søs :-)