Kuren ble utsatt

I dag skulle jeg hatt min femte og nest siste cellegiftbehandling. Jeg ble kjørt til sykehuset av mannen og ungene og var der ca kl 08. Jeg trasket bort til gangen med døren til der hvor blodprøver for øyeblikkelig hjelp tas. Jeg begynte i god tid å sondre terrenget og telle mennesker og forsøke å huske ansikter. Jeg kunne kun se to eldre damer som satt der og ble litt satt ut at det var så lite folk. Deretter kom det største sjokket: De hadde fått kølappsystem! Der, på veggen ved siden av døren så hang det faktisk en dings man kunne trekke lapper med nr på og sykepleieren ropte opp nr da hun åpnet døren. Jeg merket at jeg begynte å smile og syntes det var fantastisk å slippe og forholde meg til antall og ansikter for jeg merker at hodet dessverre ikke klarer å henge med like godt som før. Skal ikke så mye til for å glede meg! :-)

Deretter bar det opp i sjette etasje. Jeg har vært der såpass mange ganger at ei som jobber der, men som ikke har hatt ansvaret for meg, kjente meg igjen. Hun hilse blidt og sa at jeg skulle være på rom 634 i dag og sykepleieren jeg skulle ha kom snart. Jeg spurte om jeg bare kunne gå til rommet og det var greit. Jeg tok bilde av rommet og utsikten og gikk for å hente meg en kaffe.

Fikk det samme rommet som første gangen jeg var på Drammen og det synes jeg er greit, da dette er enerom og har tv. :-)

Utsikten fra rommet.

Etter jeg hadde kommet tilbake på rommet etter å ha hentet kaffe, kom sykepleieren jeg skulle ha denne dagen inn. Hun presenterte seg og virket like hyggelig som de andre jeg har hatt. Hun spurte om hvordan jeg hadde det og jeg fortalte at alt gikk bra, men at det hadde begynt å prikke i fingre og tær. Hun sa at det er en vanlig bivirkning, men så lenge det ikke hemmer hverdagslivet, så vil de fortsette med samme dose og behandling. 

Sykepleieren sa hun skulle måle temperatur og blodtrykk og hentet apparatene. Jeg hadde ikke feber, men jeg ble veldig overrasket over blodtrykket mitt. Det var på 129/78 og det er jo nesten normalt! Kanskje kroppen har blitt vant til medisinene eller noe, men jeg ble veldig glad og fornøyd og tenkte at dette ble en bra dag.
Så var det å vente på resultatet av blodprøvene før selve behandlingen kunne settes i gang.

Ca etter en halvtime kommer sykepleieren og legen på vakt, som var samme dame som var vakthavende lege sist også. Legen forteller at prøvene ikke var helt som de skulle denne gangen og at de ikke kunne gi meg kuren i dag. Nivået på blodplatene eller trombocyttene var altfor lavt. Det var visst på 80 og det må være over 100 for at de kan gi meg kur.
Den femte gangen må derfor utsettes en uke. Jeg skal til Stockholm til helga og lurte på om jeg kunne få den neste tirsdag og det gikk greit. Kjipt at det må utsettes, men sånn er det og jeg må bare følge det fagpersonene sier for jeg har jo ikke peiling sjæl. :-)
Sykepleieren sa at det er vanlig at man må ha en utsettelse i løpet av en kur. Derfor har visst også Radiumhospitalet regnet med en utsettelse og lagt inn at det går greit med en utsettelse. Hvis mot formodning blodplatenivået fortsatt er under 100 neste gang også, så må Drammen ringe Radiumhospitalet og konsultere med dem om videre gang og man må vurdere medikamenter.

Ja, ja, ikke alltid ting går som planlagt gitt! Det er virkelig noe jeg har lært det siste året. En positiv ting er jo at jeg kommer til å være i bedre form når jeg skal til Stockholm til helga enn det jeg hadde vært om jeg fikk behandling i dag.  Jeg må også ta med meg det gode blodtrykket jeg hadde i dag. :-) Da skal jeg kose meg masse i Stockholm og lade opp til behandling neste tirsdag.

Dagens selfie session.  :-)