Fjerde runde

Forrige mandag hadde jeg fjerde runde med cellegift. Da er jeg faktisk OVER halvveis! :-) Nå er det nesten så jeg gleder meg til de neste rundene, ikke fordi jeg synes det er så digg, men fordi jeg kan se målstreken nå. Når det er sagt så merker jeg også at kroppen blir litt mer slått ut for hver runde.

Måtte som vanlig ta blodprøve før behandlingen kan starte, så det er å møte opp kl 08 utenfor der hvor man tar blodprøver for "øyeblikkelig hjelp". Jeg reagerte på dette forrige gang også; det er ingen kølapper å trekke eller noen annen form for køordning. Man kommer bort til sofaen og stolene utenfor rommet hvor blødprøvene tas og så må man kikke rundt seg på menneskene som har kommet før deg og memorisere disse for å finne ut hvor du er i rekka. Du vet jo heller ikke i hvilken rekkefølge menneskene før deg kom, så du må lage en liste i hodet med menneskene og stryke over for hver som går inn og når alle er strøket ut så er det din tur. Jeg har klart det ganske bra så langt, men det er det ikke alle andre som gjør, så det har sneket seg noen før meg gitt.
Noe annet som også forundrer meg er at det kun er ett eneste menneske som tar disse blodprøvene. Det sitter vel rundt ti personer utenfor og venter når de åpner døra kl åtte, men bare ett menneske skal betjene alle disse. Rart en mandag morgen synes jeg.

Etter at flere rør med blod var tappet, bar det opp til sjette etasje. En annen sykepleier en sist møtte meg denne gangen. Hun var veldig hyggelig og søt hun også, så det gikk greit selv om jeg hadde veldig god kjemi med hun jeg hadde sist. Sykepleieren viste meg til rommet jeg skulle ha denne gangen. Jeg fikk et dobbeltrom, men det skulle visst ikke komme noen andre fikk jeg beskjed om. Merket meg raskt at det ikke var tv på dette rommet og ble faktisk litt skuffet. Jeg hadde heldigvis med meg ipaden.

Jeg fikk beskjed om å hente meg litt frokost mens vi ventet på resultatene av blodprøvene. Jeg hadde jo spist en brødskive, men hentet meg likevel noe å bite i og kaffe.

Jeg fikk også tid til litt selfies mens jeg ventet på resultatet av blodprøvene. Tok endel, så legger bare ved det beste her. :-)

Synes jeg ser blekere ut nå for øyenbrynene mine har omtrent blitt borte og så mye av øyenvippene mine har forsvunnet at det er vanskelig å få noe særlig maskara på dem.

Sykepleieren kom inn ikke så lenge etterpå og sa at blodprøvene var fine slik at kuren kunne gjennomføres som planlagt. Det eneste var at jeg hadde litt lav blodprosent, slik at jeg måtte ha blodoverføring. Siden blod er litt tykkere, så skulle hun sette inn en veneflonnål som var litt større. Det var ikke behagelig i det hele tatt og hun fikk heller ikke til å sette den ordentlig, slik at blodåra sprakk. Hun måtte gå over på den andre handa og ikke bruke større nål likevel. Da gikk det greit, men det var mye mer ubehagelig denne gang enn tidligere.

Valgte å kjøre på med ishette denne gangen også. Har jo hvert fall såpass igjen at det kan se relativt normalt ut. Merker at sykt mye er borte og på toppen kan man se hodebunnen. Men jo lenger jeg kan drøye det som kan se ut til å være uunngåelig, desto kortere må jeg gå rundt å se ut som noen som kunne vært med i en eller annen alien film eller noe sånt. Jeg har ikke noe fin hodefasong og er heller ikke typen som kler å være skallet.

Så gikk jo tiden denne gang også på et vis. Fikk lest litt nyheter og spilt på ipaden og så sov jeg litt også. Når jeg tenker over det, så har jeg blitt trøttere under behandlingen de siste gangene i grunn. 

Siden dagenheten stenger kl 15, så koblet sykepleieren meg til en blodpose og trillet meg så over på en døgnåpen sengepost. Der var jeg på et firemannsrom og slumret for det meste til jeg kunne reise hjem. Jeg måtte ha to poser blod og jeg var vel ferdig rundt kl 18:30. Må si jeg var sliten da!

Ser litt grotesk ut i grunn! :-) Synd dette ikke var på tiden av året hvor det er Halloween!

Formen etterpå har vært grei. Har ikke vært kvalm denne gangen heller og det er i grunn det viktigste for meg. Kjenner imidlertid at jeg er trøttere og litt mer sliten og tappet for krefter. Men det er vel sånn det blir når kroppen må gjennom dette noen ganger. Ellers har jeg hatt den vanlige muskel og leddverken fra et par dager etter kuren og som varer i en fire-fem dager. Jeg har i tillegg merket de siste dagene nå at jeg er nummen i fingertuppene og tærne. Dette er visst en vanlig bivirkning av cellegift og sykepleierne har spurt om det hver gang om jeg har kjent noe til det, men det har jeg altså ikke før de siste dagene nå. Det føles litt prikkete på en måte, akkurat som når du begynner å få følelsen igjen når bein eller armer har dovna. Også oppdaget jeg da jeg skulle skylle noen poteter under kaldt vann, at å ha fingrene i kaldt vann er skikkelig vondt! Merkelig, men det var ordentlig vondt. Føltes litt ut som når man er iskald, nesten frossen på henda og så kommer man inn i varmen eller tar dem i varmt vann. Når henda begynner å tine da, da gjør det ganske vondt. Litt sånn føltes det.
I tillegg var jeg øm i begge henda de første dagene etter kur, da begge var stukket opp og det tar faktisk en stund før man slutter å være øm etter den stkkinga. Det er faktisk først denne uka at jeg ikke merker så mye til det lenger.

Vel, da er det bare å lade opp til ny fight og det har jeg tenkt til å gjøre med familie og venner og bare kose meg og gjøre ting jeg har lyst til. :-)