24/1 var det 1 år siden jeg fikk diagnosen og den dagen var jeg også full av tanker og minner som jeg egentlig ikke ville ha.
I oktober var jeg på min første etterkontroll. Heldigvis skal jeg ha disse etterkontrollene med en overlege som har fulgt meg hele veien. Mye enklere å forholde seg til ei som kjenner min historie og som jeg føler meg trygg på og som jeg også føler virkelig bryr seg. Hun kom faktisk innom en av gangene jeg fikk cellegift for å høre hvordan jeg hadde det og det mellom to operasjoner. Hun brukte altså av sin fritid for å besøke meg og det sier mye om hva slags lege hun er og at hun er genuint opptatt av pasientene sine.
Etterkontrollene består av en gynekologisk undersøkelse med innvendig ultralyd og blodprøver. Disse blodprøvene går på de såkalte kreftmarkørene.
Egentlig så ser man på en som heter CEA ved gynekologisk kreft, men denne har jeg aldri at utslag på. Det var derimot utslag på en markør som kalles for HE4. Dette er en relativ "ny" markør som det ikke er veldig mye forsking på ennå, slik at det er ikke vanlig å teste for denne også, men i mitt tilfelle blir dette gjort, da det kun var denne som hadde utslag. Disse må sendes inn til Radiumhospitalet for analyse.
Den gynekologiske undersøkelsen så bra ut og jeg var frisk som en fisk som legen sa. Jeg måtte imidlertid vente noen dager på resultate av blodprøvene og det var en lettelse da legen ringte og sa at de var normale.
Like etter jul merket jeg en liten klump under keisersnittet. Ble selvsagt engstelig, men det at heldigvis ikke lenge til andre etterkontroll. Den var for to uker siden.
Jeg fortalte legen om funnet. Hun kjente etter og sa at den lå i skjæringspunktet mellom keisersnittet og operasjonssåret, slik at det var nok mest sannsynlig arrvev, som er veldig vanlig å få. "Det sa de sist også", sa jeg og kikket på henne. Hun så på meg og skulle si noe, men avbrøt seg selv før hun sa: " Jeg tror ikke jeg kan si noe som kan berolige deg i forhold til dette, så vi koster på en ct for å være på den sikre siden." Jeg ble glad og nervøs. Glad fordi jeg ble tatt på alvor og kan finne ut med sikkerhet hva dette er, men nervøs fordi forrige opplevelse med ct ikke var så bra.
Jeg fortalte også om en annen klump, men det viste seg å være halebeinet. :-) På første etterkontroll fikk jeg henne til å sjekke noe som var en kvise. Jeg spurte om hun synes jeg er paranoid.
"Det er helt normalt å ha slike tanker etter det du har vært gjennom. Fra å være en normal kvinne i barsel, ble du plutselig nesten over natten, en kvinne med en alvorlig sykdom. Det er også nå du skal finne fotfestet i livet igjen og er da slike tanker kommer. Da du var syk, var du i kampmodus og fokuserte på å bli frisk. Det er nå som du er frisk og kan senke skuldrene t du har tid til å tenke og reflektere også, så nei, jeg synes ikke du er paranoid. Jeg tenker at du er normal."
Utrolig bra sagt og jeg aksepterer mye bedre at tankene er der nå og at jeg bare må få lov til å tenke dem. At det liksom er en del av en prosess jeg må gjennom på et vis.
Bra med nyttig lesestoff på venterommet! :-)
Jeg fortalte legen om funnet. Hun kjente etter og sa at den lå i skjæringspunktet mellom keisersnittet og operasjonssåret, slik at det var nok mest sannsynlig arrvev, som er veldig vanlig å få. "Det sa de sist også", sa jeg og kikket på henne. Hun så på meg og skulle si noe, men avbrøt seg selv før hun sa: " Jeg tror ikke jeg kan si noe som kan berolige deg i forhold til dette, så vi koster på en ct for å være på den sikre siden." Jeg ble glad og nervøs. Glad fordi jeg ble tatt på alvor og kan finne ut med sikkerhet hva dette er, men nervøs fordi forrige opplevelse med ct ikke var så bra.
Jeg fortalte også om en annen klump, men det viste seg å være halebeinet. :-) På første etterkontroll fikk jeg henne til å sjekke noe som var en kvise. Jeg spurte om hun synes jeg er paranoid.
"Det er helt normalt å ha slike tanker etter det du har vært gjennom. Fra å være en normal kvinne i barsel, ble du plutselig nesten over natten, en kvinne med en alvorlig sykdom. Det er også nå du skal finne fotfestet i livet igjen og er da slike tanker kommer. Da du var syk, var du i kampmodus og fokuserte på å bli frisk. Det er nå som du er frisk og kan senke skuldrene t du har tid til å tenke og reflektere også, så nei, jeg synes ikke du er paranoid. Jeg tenker at du er normal."
Utrolig bra sagt og jeg aksepterer mye bedre at tankene er der nå og at jeg bare må få lov til å tenke dem. At det liksom er en del av en prosess jeg må gjennom på et vis.
Den gynekologiske undersøkelsen gikk bra og alt så bra ut på den. Jeg sa at jeg ikke hadde fått noen innkallelse til å ta blodprøver, slik at de kunne være klare til min time med legen og jeg slipper å vente på svar. Da sa hun at man ikke får innkallelse til dette, dette må man huske selv og stikke innom et par uker i forveien og ta en blodprøve. Da vet dere det folkens om dere skulle, Gud forby, havne i en slik situasjon. Det var ikke jeg klar over, men fremover må jeg skrive opp dette i kalenderen to uker før kontrolleren alarm på. :-)
I går var jeg på ct. Jeg kjente at jeg var nervøs, ja faktisk litt redd! Svette luktet det av meg også merket jeg. :-) Jeg sa fra i luka at jeg ville ha noen fra anestesi til å stikke meg og navnga ei som jobber der som stakk meg sist og klarte det på først forsøk. Det skulle noteres sa hun i luka.
Så ble jeg ropt opp og ei hyggelig, ganske ung dame hentet meg. Hun sa hun hadde sett notatet, men hun ville gjerne forsøke en gang først om det var greit. Jeg sa at det gikk fint og at det egentlig var med menn jeg hadde dårlig erfaring. Det var både mannlig på ct og fra anestesi som ikke fikk det til sist og som fikkeg til å se ut som en årelang bruker på "Plata". :-) Hun smilte og sa at det var nok bare at årene var litt påvirket av cellegift og da kan det rett og slett være vanskelig å stikke. "Men hvorfor fikk hun dama det til på første forsøk tre dager senere da?, spurte jeg. Hun klarte ikke helt å finne et svar og bare smilte og sa at hun ikke skulle motsi meg på at jenter er best. :-)
Bra lesestoff på venterommet til ct også! Sexy rumpe og lår går aldri av moten selv om bladet er fra 2009. :-)
Så ble jeg ropt opp og ei hyggelig, ganske ung dame hentet meg. Hun sa hun hadde sett notatet, men hun ville gjerne forsøke en gang først om det var greit. Jeg sa at det gikk fint og at det egentlig var med menn jeg hadde dårlig erfaring. Det var både mannlig på ct og fra anestesi som ikke fikk det til sist og som fikkeg til å se ut som en årelang bruker på "Plata". :-) Hun smilte og sa at det var nok bare at årene var litt påvirket av cellegift og da kan det rett og slett være vanskelig å stikke. "Men hvorfor fikk hun dama det til på første forsøk tre dager senere da?, spurte jeg. Hun klarte ikke helt å finne et svar og bare smilte og sa at hun ikke skulle motsi meg på at jenter er best. :-)
Anestesi slapp å bli tilkalt gitt! Hun fikk det til med en gang og testet med saltvann og bittelitt kontrastvæske for å være sikker på at veneflonen satt ordentlig. Hun sa også at hun skulle kjøre kontrastvæsken med et lavere trykk for å være på den sikre siden.
Alt gikk fint og ct ble vel gjennomført. Jeg skal definitivt ha damer som gjør dette om jeg må dette igjen! Ikke for å diskriminere, men jeg orker rett og slett ikke mer smerte enn nødvendig. :-)
Da er det bare å vente på resultatene, mens jeg fortsetter å være litt paranoid i påvente av et bedre fotfeste, slik at datoer som i dag ikke lenger er knagger i livet mitt. :-)
Veneflonen på plass
Da er det bare å vente på resultatene, mens jeg fortsetter å være litt paranoid i påvente av et bedre fotfeste, slik at datoer som i dag ikke lenger er knagger i livet mitt. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar