Fredag rundt kl 16 ringer overlegen som følger meg opp. Hun fortalte at ct bildene viste at brystet var fint og uforandret, men at det var forandringer i buken der hvor jeg har blitt operert tidligere. De kunne imidlertid ikke si noe om hva disse forandringene er for det var de ikke sikre på. Derfor vil jeg bli henvist og ct bildene sendt videre til Radiumhospitalet. Jeg vet jo dessverre hvordan det endte sist, så jeg er ikke optimistisk. Kanskje jeg høres vel negativ ut, men all tidligere erfaring tilsier at dette er dårlig nytt. Jeg har dessuten ikke noen tro på at de i Drammen er så inkompetente at de ikke klarer å si noe om hva ct bildene viser. Man har ikke lov til å gi slike beskjeder per telefon, så jeg tenker at de sier at de ikke vet, men at de har tanker om hva det er og derfor sender meg til Radiumhospitalet. Mulig at jeg overtenker, men som sagt, så er det denne erfaringen jeg har fra før.
Blodprøvene var hvert fall normale, så det er da noe. Samtidig så har det aldri vært store utslag på mine blodprøver. Den ene markøren var litt forhøyet og utenfor normalverdi, men ikke langt over. Den andre har alltid vært normal.
Er nedfor og føler meg tom, men full av tanker likevel. Tenker på alt jeg mest sannsynlig må gjennom enda en vår og sommer. I fjor gruet jeg meg aldri i grunn, for jeg visste ikke nok til å grue meg. Nå vet jeg alt om hvordan det er å få cellegift, så nå kan jeg grue meg.
Vil ikke ta sorgene på forskudd, men klarer ikke helt å se noe annet nå. Plutselig er jeg ett pr tilbake i tid og jeg kjenner på gamle tanker fra i fjor som jeg ikke hadde tenkt til å tenke igjen. Barna er mye i tankene og at hvis min tid er over nå, så vil de ikke huske moren sin. Det er vondt, særlig ovenfor lillebror fordi barseltida ikke ble som planlagt. Siste gang jeg ammet han var på Radiumhospitalet dagen før operasjonen og da oppfattet jeg liksom ikke at det var siste gangen heller. Naiv som jeg var trodde jeg at jeg kunne fortsette ammingen. Ikke lett når man ikke kan løfte og blir full av gift.
Føler meg helt sliten mentalt. Forstår liksom ikke helt. Jeg som føler at kroppen og hodet begynner å bli normal igjen. Begynte å jobbe 50% denne uka, har endelig begynt å få håret tilbake og har til og med tatt opp håndballen igjen. Endelig skulle livet gå tilbake til normalen igjen og så kommer dette. Er visst skummelt for min del å føle meg frisk, det er visst da jeg egentlig er syk.
Får prøve å samle krefter igjen og forberede meg på et tøft år igjen selv om jeg kjenner nå at motet begynner å svikte. Ikke så oppløftende innlegg dette, men deilig å få tankene ut. :-)
Vel, da er det bare å vente på brev i posten og et nytt møte med Radiumhospitalet samtidig som jeg klamrer meg til et ørlite håp om at dette er falsk alarm og kun resultat av at noen vil være på den sikre siden.
Kjøpte meg ny kjole og greier til bryllupet og siden jeg ikke har langt nok hår til spenner eller hårstrikk ennå, ble det en krans i håret av rosa plastblomster. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar