Fra fødsel til hekseklumper

En vakker og varm augustdag i 2013 kom sønnen min til verden. Svangerskapet hadde gått greit og fødselen gikk varte bare i tre og en halv time fra vannet gikk og det var en positiv opplevelse egentlig. Hvertf fall med tanke på hvordan det gikk da storesøster kom til verden, men det er virkelig en historie for seg selv som jeg kanskje skriver om en annen gang.

Det var en overgang å gå fra ett til to barn, men det var hyggelig og vi følte oss som en komplett, lykkelig familie dog litt slitne. :-)
Seks uker etter en fødsel skal man jo til den såkalte seksukerskontrollen. (Jeg var litt treig med å få bestilt time, så for å være korrekt så hadde jeg en undersøkelse etter åtte uker. Kaller det likevel for seksukerskontroll fremover.) Jeg bestilte time hos en privat klinikk og tenkte ikke noe mer over dette annet enn at dette er noe man pleier å gjøre og som også er lurt etter en fødsel. Dessuten trengte jeg resept på minipillen. Mannen min og jeg er enig om at to barn holder og ville ikke ta noen sjanse! :-)

I midten av oktober er det tid for seksukerskontrollen. Gynekologen sier hun ser en cyste bak livmoren. Hun sier at det er ikke unormalt å få cyster, særlig i forbindelse med svangerskap med mye hormonforandringer og ting som skjer med kroppen. Hun sa også at de er som oftest ufarlige, som regel fylt med vann og mange forsvinner av seg selv. Deretter sa hun at det var et eller annet med cysten hun fant som gjorde at hun ville at sykehuset også skulle se på den og ville derfor henvise meg dit. Jeg måtte også ta noen blodprøver før jeg dro. Fikk faktisk også et ultralydbilde av cysten som hun ville jeg skulle ta med på sykehuset, slik at de kunne sammenligne med det de fant. Hun avslutter timen med å si at dette er helt s ikkert ikke noe, men at hun ikke hadde følt seg komfortabel med å ikke få noen andre til å se på meg også. Det aller siste hun sier er: " Nå må ikke du gå rundt og tenke på dette her og tro at det er noe farlig, jeg vil bare være på den sikre siden. "
Sorry, men det var for sent. Kverna hadde allerede tatt et par runder i hodet.

" Herregud, det er kreft! " Det var faktisk det første jeg tenkte da gynekologen nevnte cyste. Litt vel
 krisemaksimering og dommedagstanker kanskje? Helt enig, men det bare datt inn i hodet mitt liksom og jeg klarte aldri helt å slippe den tanken heller. Skummelt, for jeg pleier ikke å være en person som tenker negativt. Mannen min har faktisk kjeftet på meg en gang for at jeg er så: "Jævla positiv hele tida!" :-) (Skal sies at dette skjedde en gang for lenge siden og jeg kan forstå at det kan være irriterende å ha en superivrig, sprudlende partner som bare ser de rosa skyene når man selv har en dag hvor man bare ser de mørke. )
Venner og familie prøvde å berolige meg og mange kom med storier om folk de kjente og seg selv som hadde hatt cyster som var helt ufarlige, fylt med vann, lett å fjerne, ble borte av seg selv osv. Jeg prøvde å ta det til meg og overbevise meg selv, men den første tanken lå liksom i hjørnet av hjernen på lur hele tiden.

1. november var turen kommet til å bli undersøkt på sykehuset. Hun jeg egentlig skulle til var visst syk, men hun som var der virket hyggelig og flink, så det spiller vel ingen rolle tenkte jeg.
Etter hun har undersøkt meg så sier hun at hun ikke kan si helt hva denne cysten er, men at det nok
ikke er noe farlig. "Du er jo så ung og når man oppdager slikt i din alder er det som regel ikke noe farlig. Men fordi cysten er såpass stor, så må vi sjekke den jevnlig, sånn hver tredje måned."
Så flere blodprøver før jeg dro.

Bare en måned etterpå skulle jeg på ny kontroll på sykehuset. Denne gangen var det hun som egentlig skulle undersøkt meg sist. Hun kunne heller ikke si noe om hva dette var etter en undersøkelse. Hun ville ta flere blodprøver og at jeg skulle ta en ct.
For ordens skyld så var alle blodprøver jeg hadde tatt hittil normale.

Fikk ct før jul og det gikk greit. Bare en trommel som gikk akkurat over overkroppen, så ikke noe å få klaus over. Fikk injesert kontrastvæske i armen og merket ikke noe annet enn at jeg ble litt varm plutselig litt overalt liksom. Også der nede. Vil ikke si at det føltes som jeg tisset på meg, men det var i nærheten. Dette ble jeg også advart om på forhånd av de som jobbet der og det var egentlig greit å bli forberedt på akkurat det. :-)

Bare tre dager senere ringer hun som undersøkte med sist og som henviste meg til ct for å fortelle om resultatet av ct undersøkelsen. Det hun sa var i grunn ganske ullent. Man kunne fortsatt ikke si akkurat hva dette var, men det var i tillegg funnet en klump rett under keisersnittet, som ble gjort med storesøster i januar 2010. Alle blodprøver var normale. Hun sier at hun skal henvise meg til mr og at jeg vil bli overført til Radiumhospitalet, slik at de vil ta fremtidige undersøkelser og avgjørelser.
Radiumhospitalet ja...det var faen meg det jeg visste! Plutselig ble den første tanken en sannhet igjen.

Mr ble gjennomført rett over nyåret. Guri land og det bråker! Selv med hørselvernsklokker med radio, så bråket det innmari. Hadde det kanskje vært noe annet enn skurrete P1 med et sånt volum som gjør at du akkurat ikke får med deg hva som blir sagt, så hadde det kanskje vært mitt bedre. I tillegg så er mr maskinen mye lenger og trangere, slik at hele kroppen min lå inni unntatt hodet. Jeg får ikke lett klaus, men kan skjønne at noen kan få det når de skal ta mr.

Ca to uker etterpå skulle jeg inn på Radiumhospitalet for undersøkelse. I brevet sto det at jeg skulle møte opp på avdelingen for gynekologisk kreft. Plutselig var ikke ordet bare i hodet mitt, men nå var det til og med skrevet ned. Satt lenge med innkallelsen og stirret på det ekle ordet.
Det første hun på Radiumhospitalet sa var at hun ville poengtere at jeg ikke har en kreft diagnose selv om jeg er der og at det ikke er funnet noe hittil som tyder på at det er kreft. Mr bildene sa ikke noe mer en ct i grunn og blodprøvene var normale. En ubehagelig og grundig gynekologisk undersøkelse ble også gjort hvor hun også tok biopsier fra skjeden. I forkant av dette fikk jeg en adrenalin sprøyte satt rett i dåsa! Det er ikke mange som kan skryte av det! Hadde jeg vært singel, så ser jeg helt klart for meg at dette hadde vært et supert sjekketriks og en skikkelig bra ice breaker! :-)
Hun snakket om kanskje endometriose eller arrvev eller noe sånt om det som lå rett under keisersnittet og jeg skulle ned til ultralydrommet og ta biopsier av den. Cysten bak livmoren ville de ikke stikke hull på for biopsi, da de ikke vet hva det er, men hun regnet med at det kunne være en sammenheng, selv om det er to uavhengige klumper.
Fikk beskjed om at jeg skulle få svar innen ti dager.

Ti dager senere er jeg igjen på Radiumhospitalet. Denne gangen for svaret på biopsiene. Er egentlig ikke nervøs for jeg hadde greid å overbevise meg selv om at det selvsagt bare var arrvev under keisersnittet. Det er jo naturlig i grunn!
Får akkurat satt meg ned da samme overlege som undersøkte meg begynner å si: " Det var virkelig ikke det jeg hadde trodd. Det er derfor jeg heller ikke har ringt deg, for dette har jeg ikke lov til å ta over telefonen. Det er dessverre kreft." Hører mannen min begynner å grine ved siden av meg.
"Faen! Det var jo ikke det hun skulle si! Det var ikke dette jeg hadde planlagt!"
Overlegen stirrer på meg og jeg føler hun venter at jeg skal spørre om noe. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal spørre om og det eneste som detter ut av munnen min er: "Kan jeg dø?"
"Ja det kan du. Men det er ikke livstruende for deg nå og du er satt på venteliste for operasjon. Du vil nok bli prioritert, men det er likevel mange som venter, så det tar nok ca to-tre uker før du vil bli operert."
Jeg hadde ikke så mye å spørre om der og da og fikk tlfnr til legen som jeg kunne ringe om jeg kom på noe. Var først helt tom og apatisk, men så kikket jeg bort på sønnen min som var med og da bare begynte gråten å strømme og det var vanskelig å slutte. En sykepleier tok oss med på et lite rom for å gi informasjonsskriv og svare på eventuelle spørsmål jeg hadde. Jeg hadde ingen og klarte ikke å se på alle skrivene. Hun fulgte med til der man tar blodprøver for jeg måtte visst ta noen før jeg dro. Mannen min og jeg gråt hele veien hjem og nesten hele kvelden. Vi visste heller ikke hva vi skulle si til storesøster, så vi klarte å ikke vise henne at vi var triste. Senere på kvelden, etter at ungene hadde sovnet, begynner mannen min å gråte og sier at det skulle vært han som fikk dette istedet. Jeg svarer da: " Nei, det er mye bedre at det er meg for jeg tåler det, men det hadde ikke du gjort!" Han kikker opp på meg og vi begynner å le. Fra det øyeblikket sluttet vi å være lei oss og bare fokuserte på at dette skulle gå bra. Vi brettet opp ermene og var klare for det som måtte komme.