Storesøster ble levert i barnehagen. Barnehagen hadde blitt informert uka før om min situasjon og at jeg skulle opereres. Lillebror ble med oss.
Blodprøver og ekg skulle tas før jeg tok turen til tredje etasje for innleggelse. Ble så skrevet inn og fikk et rom i fjerde etasje. Fikk beskjed om at de som skulle operere meg ville komme innom, en fysioterapeut og en fra anestesien.
Først kom den ene kirurgen som skulle operere meg. Han var litt vanskelig å forstå, da han snakket litt gebrokkent og raskt. Fikk med meg at de skulle fjerne det som var oppdaget på ct/mr og at de også ville fjerne eggstokker, livmor og alt det der. Det var ingenting som tydet på at det var kreft i disse delene, men de ville fjerne dette for sikkerhets skyld og for at disse delene er det jo lett at det kan komme tilbakefall i. Jeg var forberedt på dette på forhånd også, da jeg hadde blitt forespeilet at dette ville bli fjernet da jeg fikk diagnosen. Heldigvis hadde mannen min og jeg blitt enige om at to barn holder, slik at dette var ikke noe traumatisk for meg selv om jeg bare er 31 år.
Litt senere kom det ei som var overlege på anestesien. Hun forklarte at jeg skulle få epidural. "Hæ? Skal jeg ikke få narkose?" Utbryter jeg. Hun ler litt og sier at jeg selvfølgelig får narkose under operasjonen, men at hun skal sette epiduralen slik at jeg har den til etter operasjonen. "Hvorfor trenger jeg det etterpå da?", spør jeg. "Det er jo et stort inngrep og du kommer til å ha endel smerter, så det er for at du ikke skal ha det så vondt etterpå.", svarer anestesioverlegen.
Jeg tar meg i å smile litt. Det er liksom så komisk alt sammen. Her sitter jeg og føler meg frisk som en fisk, men det sier visst at jeg er alvorlig syk. Har ingen smerter i kroppen, men i morra kommer
jeg visst til å ha så vondt at jeg behøver epidural for å dempe de verste smertene. Det ble liksom too far out there for meg rett og slett at jeg klarte ikke helt å forholde meg til det i grunn.
"Vil det virkelig gjøre så vondt at det er nødvendig med epidural da? Jeg har jo tatt keisersnitt og det syntes jeg ikke var vondt i ettertid."
Anestesioverlegen tar et dypt åndelig og kikker litt rundt seg før hun svarer. Skjønner nå i ettertid at hun ikke ville drepe min dumhet og naivitet i forhold til dette ved å beskrive hvor vondt det faktisk er, men samtidig ville hun ikke lyve til meg heller. Til slutt sier hun: "Altså, et keisersnitt er liksom litt kjipp kjapp, mens dette er jo en litt mer omfattende operasjon. Men det er jo ikke sikkert at du opplever det som så smertefullt."
Jeg fortalte at jeg fikk epidural ved min første fødsel og at han som skulle sette den den gangen måtte bruke over en time fordi jeg hadde så rar rygg. Anestesioverlegen sa at hun syntes ryggen min så normal ut, men at hun ikke skulle holde på og holde på om hun ikke fikk det til. Det skulle jeg få slippe. Fortalte også om reaksjonen jeg fikk på spinalbedøvelsen ved keisersnittet og at det var viktig for meg at de visste det og fulgte ekstra med. Det beroliget hund eg med at de skulle og jeg følte
virkelig at hun tok meg på alvor.
Så kom det en fysioterapeut. Hun ga meg et ark med øvelser som jeg skulle gjøre i dagene etter operasjonen mens jeg var sengeliggende. Hun gjennomgikk disse og viste hvordan jeg skulle gjøre dem.
Til slutt kom den andre som skulle operere meg. Dette var hun samme som undersøkte meg første gang jeg var på Radiumhospitalet og som ga meg diagnosen. Det var i grunn betryggende at hun også skulle operere meg synes jeg, for hun fikk jeg god tillit til og jeg stolte på henne. Hun også forklarte hva de skulle fjerne. Operasjonen var vel satt til to og en halv time, men hun sa at den kunne bli lenger, avhengig av om de fant mer eller ikke og hvor lett det var å fjerne alt etc. Jeg så på henne og hørte alt hun sa mens hun kikket alvorlig og "legete" på meg. Klarte fortsatt ikke å ta hele situasjonen ordentlig til meg. Dette kan da ikke gjelde meg? Jeg er da ikke syk! Hun hadde en pause i det hun sa og kikket på meg som om hun ventet spørsmål fra meg. Hadde heller ikke denne gangen så mange
spørsmål, men også denne gangen datt det bare ut et av meg. "Du, jeg lurer på en ting. Mens dere likevel holder på der nede, kunne dere ikke tatt litt fettsuging samtidig?"
Jeg tror ikke det var dette hun hadde ventet seg at jeg skulle spørre om! :-) Hun smilte litt forsiktig og så nesten litt flau ut før hun sa at jeg ville nok trenge det jeg hadde til jeg skulle gjennom en tøff cellegiftbehandling. Ja,ja, var jo verdt et forsøk! :-)
Mannen min og lillebror dro så hjemover for å hente storesøster i barnehagen. Det var siste gang jeg fikk ammet lillebror. Tenkte ikke så mye på det da, men kjenner det er vondt nå når jeg skriver om det. Hadde vel en eller annen vrangforestilling om at jeg kunne fortsette å amme på en eller annen måte. Det er vel like greit tenker jeg for skulle jeg ha innsett det den dagen hadde jeg brutt sammen og jeg tror det hadde gjort både kropp og sinn stresset og ute av stand til å takle det som skulle skje dagen etter.
Fikk besøk av min søster på ettermiddagen og fikk ledd og spydd ut litt galgenhumor om hele
situasjonen som ufarliggjorde alt sammen. Hun hadde med blomster og vase, men de måtte hun ta med seg da hun dro, for vi ble gjort oppmerksom på av sykepleieren at det ikke er lov med noen slags blomster på Radiumhospitalet. Jeg tok bildet av dem da, så jeg kunne se på dem på mobilen. :-)
Deretter var det tid for å ta en tur på klysterrommet. Tror kanskje ikke jeg behøver å gå i detalj her, men kan jo nevne at rommet besto av en benk og en do...
Så ble jeg sendt i dusjen og jeg fikk beskjed om å ta med en liten elektrisk barbermaskin som jeg måtte bruke på dåsa. Det kunne visst ikke være for mye hår der når de skulle operere. Jada...Etter svangerskap, fødsel og en tid med endel å tenke på, så har ikke akkurat det vært et prioritert område for å si det sånn. Det gikk litt tid gitt, men jeg fikk det godkjent av sykepleieren på første forsøk. :-) (Ja, hun måtte inspisere etterpå.)
Så gikk jeg på rommet og så på Grey's. En sykepleier kom inn og lurte på om jeg ville ha noe å sove på. Jeg sa at det trengte jeg ikke. "Er du sikker? De fleste pleier å ta imot det.", sier sykepleieren. "Jeg er sliten tobarnsmor, så jeg sover hvor som helst og når som helst!", svarte jeg og smilte. Sovnet som en stein like etter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar